Norges største maur

Camponotus vagus er en stokkmaur som er en av Europas største maurarter. Den ble for første gang oppdaget i Norge i 1998, på Valer i Øsfold. (Foto: Lars Sandved Dalen, Skog og landskap).
Camponotus vagus er en stokkmaur som er en av Europas største maurarter. Den ble for første gang oppdaget i Norge i 1998, på Valer i Øsfold. (Foto: Lars Sandved Dalen, Skog og landskap).


Av Torstein Kvamme, Skog og landskap

Insektforsker Torstein Kvamme, Skog og landskap.
Insektforsker Torstein Kvamme, Skog og landskap.

Sotstokkmauren, som har det vitenskapelige navnet Camponotus vagus, ble høsten 1998 funnet for første gang i Norge, nærmere bestemt i et hytteområde på Hvaler i Østfold.

Maur krøp rundt på ferskt treverk i en nyoppført hytte. Dette var et høyst uventet funn, siden de nærmeste funnene er gjort på Øland og Gotland i Sverige før 1900. Siden er arten ikke gjenfunnet.

Vi har i Norge to andre arter av stokkmaur som begge er vanlige. Camponotus ligniperdus er kjent fra kyststrøk og lavlandet nord til Sør-Trøndelag, og finnes på varme lokaliteter. Camponotus herculeanus er utbredt i alle skogsområder i Norge. Disse to artene ser svært like ut med det blotte øyet, med mørkt hode og bakkropp og rødbrunt midtparti. Mange har hatt nærkontakt med dem som skadegjørere i hytter og hus. Skaden de gjør i treverk er den samme.

Fryktinngytende, men ikke farlig

Camponotus vagus er en stokkmaur som er en av Europas største maurarter. Den ble for første gang oppdaget i Norge i 1998, på Valer i Øsfold. (Foto: Lars Sandved Dalen, Skog og landskap).
Camponotus vagus er en stokkmaur som er en av Europas største maurarter. Den ble for første gang oppdaget i Norge i 1998, på Valer i Øsfold. (Foto: Lars Sandved Dalen, Skog og landskap).

Den nye arten er stor og kraftig. Arbeiderne er opptil 12-13 mm, og eggtunge dronninger er nesten 2 cm lange. Arten kan med rette kalles Norges største maur. I motsetning til de andre stokkmaurene er den ensfarget sort og sterkt behåret, og er derfor lett å kjenne igjen. Som de andre stokkmaurene våre kan den gnage i treverk, og dermed gjøre skade. Men frykt ikke, den er mindre avhengig av treverk enn de andre artene. Utbredelsen ser dessuten ut til å være svært begrenset i Norge.

Området koloniene ble funnet på er åpne, nesten nakne og soleksponerte svaberg. Koloniene var lagt i sprekker under steinblokker som var sprengt løs av vann og frost. Stein kan akkumulere varme, og på soldager blir området ekstremt varmt. Dette kan kompensere for at vi lever langt mot nord.

Det er nesten ikke løsmasser som jord og sand på området. Maurene kan derfor ikke trekke ned i grunnen i særlig grad for å beskytte seg mot vinterkulda, slik som for eksempel skogsmaur gjør. Hvaler har lite isolerende snødekke, og maurene må derfor tåle å bli utsatt for kulde gjennom vinteren. Følgende teori kan framsettes: det er sommertemperaturen og ikke vinterkulda som begrenser artens utbredelse i Norge.

Rovdyr som klarer seg på karrige områder

I visa om Anne Knutsdotter ender omkvedet med «… Steinrøys, Steinrøys, Sveltihel». Hva spiser maurene her? Området har svært lite vegetasjon, bare noen småvokste furuer og flekker med grass, lyng og mose. Fire store kolonier ble funnet innenfor et område på omtrent 50 ganger 50 meter. En koloni kan ha flere tusen arbeidere, pluss produksjon av egg, larver og pupper. I tillegg produseres nye dronninger og hanner til svermingen. For å opprettholde så store kolonier må det være rimelig sikker tilgang på mat i tilstrekkelige mengder. Treverk er ikke mat for stokkmaurene, som gnager for å skaffe seg et bosted.

Stokkmaurene er stort sett rovdyr, men de spiser også døde dyr hvis sjansen byr seg. Med så lite vegetasjon må det være lite å jakte på. Svaberg er lette å gå på, også for maur. Liten tetthet av byttedyr kan kanskje oppveies ved at maurene jakter over store områder. Jakt er imidlertid en usikker matkilde i et så ekstremt område.

Stokkmaurene bor i trevirke, men eter ikke tre. (Foto: Skog og landskap).
Stokkmaurene bor i trevirke, men eter ikke tre. (Foto: Skog og landskap).

Nøkkelen kan være at maurene utnytter honningdugg. Honningdugg er overskudd av sukkerholdig saft fra bladluskolonier. Mange maurarter beskytter og utnytter bladluskolonier omtrent som vi utnytter melkekuer. Det finnes bladlusarter som lever på røtter av planter. Der er de mer beskyttet mot vær og vind og fiender, og med maurenes beskyttelse er de en stabil matkilde.

Hvorfor har ikke en så stor og markant art, som i tillegg lever på et område hvor den lett kan observeres, blitt funnet før? Dette viser for det første at vi kan forvente å påvise mange nye arter i Norge, og at landet vårt ikke er så godt utforsket som vi gjerne tror. Videre illustrerer det nye funnet hvilken rolle tilfeldighetene spiller, og at det ikke er så mange som studerer insektfaunaen vår.

Du kan lese mer om maur på våre nettsider:

www.skogoglandskap.no/emneord/maur

Sammen med lingvistiker Åse Wetås ved Universitet i Oslo skal vi kartlegge maurens kulturhistorie. Vi vil gjerne ha din maurhistorie. Du kan lese mer om dette prosjektet på:

www.skogoglandskap.no/fagartikler/2011/maurens_kulturhistorie