Av Dolly Jørgensen, miljø- og teknologihistoriker og postdoktor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU. Hjemmeside.

Jeg hørte nylig noen skremmende kommentarer om doktorgradsutdanningen vår. På en samling av doktorgradsstudenter og veiledere kom det opp et forslag om at HF-fakultetet ved NTNU burde tilby kurs i artikkelskriving for studentene. En av deltakerne på møtet kommenterte visstnok at man dersom man ikke allerede kunne skrive burde man ikke ha blitt tatt opp på PhD-programmet. Min reaksjon på en sånn kommentar er sjokk, forferdelse og, ærlig talt, skuffelse.

Slik jeg ser det er doktorgradsperioden en tid hvor man lærer seg å bli en forsker. Mens det å skrive en masteroppgave er en forberedende øvelse for doktoravhandlingen, gir verken oppgaven eller avhandlingsskrivingen tilstrekkelig trening i de andre tingene forskerne trenger å beherske: å skrive vitenskapelige artikler, å presentere konferansepaper, å skrive bokanmeldelser, og å formidle forskningen vår til offentligheten. Det er disse tingene vi trenger å lære doktorgradsstudentene våre å gjøre – men likevel ser jeg en beklagelig mangel på interesse for å gjøre dette. Ved NTNU finnes det undervisningsopplegg som lærer de ansatte å undervise – det finnes for eksempel en rekke kurs i universitetspedagogikk som er påkrevd for fast vitenskapelig ansatte – men hva kan lære oss å bli forskere? Forskning er et håndverk, og på samme måten som andre håndverk må det læres til lærlinger.

Jeg tror dette manglende fokuset på hvordan man kan lære PhD-studenter å bli forskere stammer fra noen ”gammeldagse” tenkemåter: (1) man må lære forskningsprosessen gjennom å jobbe med den på egenhånd i årevis og (2) akademisk forskning er en kreativ prosess som ikke kan systematiseres. Jeg er fullstendig uenig i begge disse påstandene. Vi kan lære bort forskningsferdigheter til våre PhD-studenter dersom vi vier litt tid til å tenke på hva vi kan, hvordan vi lærte det, hva som har vært vellykket og hva som har vært feilslått.

Et av de beste doktorgradskursene jeg tok var med Ed Russell, førsteamanuensis i miljøhistorie ved University of Virginia. Mens kurset i utgangspunktet dekket det miljøhistoriske fagfeltet var alle læringsmålene utformet rundt praktiske forskningsferdigheter. Hver uke leste vi en bok som vi deretter måtte skrive en bokanmeldelse av. Denne måtte følge retningslinjene for et av tidsskriftene i fagfeltet. Gjennom å gjøre dette ti ganger i løpet av et semester og gjennom tilbakemeldingene fra Dr. Russell (som på dette tidspunktet var redaktør for bokanmeldelser i Environmental History) om hva som var bra og hva som ikke var fullt så bra ved bokanmeldensen, lærte alle studentene håndverket bak slike anmeldelser. Hovedoppgaven ved kurset dette semesteret var å skrive og fremføre et konferansepaper. Hver student presenterte paperet to ganger for klassen, fikk tilbakemeldinger på det faglige innholdet, presentasjonsstilen, bruken av powerpoint, osv., før det ble presentert på en ordentlig konferanse. Gjennom disse praktiske øvelsene lærte vi ikke bare om miljøhistorie, men også å være miljøhistorikere.

Jeg underviser for tiden et kurs kalt (noe fantasiløst) ”English Article Writing Seminar” for instituttet mitt. Jeg kom på ideen om et slikt kurs etter å ha lest om liknende kurs som Thomas Basbøll tilbyr ved Handelshøjskolen i København. Det slo meg at vi driver med mye god og interessant forskning ved instituttet, men mye av denne ble kun skrevet på norsk, noe som begrenset den internasjonale rekkevidden vår. Jeg ville derfor snakke om noen mulige tilnærminger til skriving for internasjonale tidsskrifter – som i de fleste tilfeller publiserer på engelsk. Seminaret mitt handler i utgangspunktet ikke om engelske språkferdigheter; faktisk vil jeg si at veldig lite av det vi diskuterer ikke er direkte overførbart til artikkelskriving for norske tidsskrifter. Seminaret lærer bort artikkelskriving som en prosess – hvordan man planlegger en artikkel, hvordan man tydeliggjør både innhold og poeng, hvordan man kan plassere en artikkel i faglitteraturen, hvordan man kan skrive systematisk, hvordan man redigerer en tekst, og så videre. Instituttet betalte meg opprinnelig for å tilby kurset høsten 2008 og tilbakemeldingene var så positive at jeg nå underviser det igjen for en annen gruppe forskere her. Så langt har både PhD-studenter, postdoktorer, forskere og førsteamanuenser deltatt i kurset, noe som øker informasjonsutvekslingen. Sist uke fortalte en av førsteamanuensene meg at hun hadde lært mer om artikkelskriving i dette kurset enn hun hadde gjennom 15 år som forsker. Jeg ser dette som mer enn en kommentar om hvor bra kurset er – det avslører også at forskerutdanningssystemet i Norge har gjort en dårlig jobb.

PhD-studentene ved instituttet vårt prøver etter beste evne å få mer trening i forskningsferdigheter. De har organisert sitt eget seminar og har invitert meg to ganger for å holde presentasjoner for dem – en gang om konferansepresentasjoner og en annen gang om artikkelskriving. Studentene var begeistrede over at jeg ville dele av mine erfaringer med dem. De antydet også at mye av det jeg sa var nytt for dem – også for de som var igang med det andre året av doktorgradsstipendet sitt. Så jeg er glad for at jeg fikk muligheten til å bidra til deres utvikling som forskere. Jeg håper at jeg kan fortsette med dette.

Det å være en forsker handler altså om mer enn å mestre de vitenskapelige aspektene ved fagfeltet. Det er ikke tilstrekkelig å være en historiker som kan utføre arkivstudier, en geograf som kan lese et landskap, eller en kjemiker som vet hvordan man bruker et laboratorium. Det å være en forsker krever at vi er i stand til å få forskningsresultatene våre ut i verden utenfor universitetet. Dette er ferdigheter som kan og burde eksplisitt læres til våre PhD-studenter.