Av Dolly Jørgensen, miljø- og teknologihistoriker og postdoktor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU. Hjemmeside.

I dagens forskningsklima hører vi mye om flerfaglighet, tverrfaglighet, til og med transdisiplinaritet. Mange av forskningsprogrammene til NFR etterlyser spesielt prosjekter og forskningsgrupper som krysser disiplingrensene. Selv om jeg tror at slike grupper med medlemmer med ulike disiplinære bakgrunner er sterkere enn grupper med bare ett perspektiv, tror jeg at individuelle forskere også trenger å jobbe tverrfaglig.

Som utdannet historiker har jeg sett at mange historikere er fornøyd med å holde seg innenfor de tradisjonelle faggrensene. De avgrenser ofte sin forskning til skrevne arkivdokumenter og publiserte kilder for å fortelle sine historier. Kunstneriske, arkeologiske og vitenskapelige kilder brukes i liten grad og ofte mer som illustrasjoner enn som faktiske bevis. Historikere har en tendens til å vektlegge politiske eller sosiale tema, og holder seg så langt vekk fra tekniske diskusjoner som mulig. Men dersom man skal skrive historier hvor samfunn, teknologi og den fysiske verden samvirker bør man også forstå detaljene i hvordan de to siste kategoriene virker, og ikke bare samfunnet.

Dette er noen av utfordringene vi står ovenfor i miljøhistorien. Det er et felt hvor grensene er flytende og som handler om noe så stort – miljøet – at det kan sies å dekke det meste. I miljøhistorien må forskerne være villig til å bruke kilder av mange typer, spesielt naturvitenskapelige forskningsresultater. La meg komme med to eksempler fra min egen forskning innenfor miljøhistorie for å vise hvorfor det er viktig å være tverrfaglig.

For det første, i mitt nåværende prosjekt forsker jeg på konverteringen av offshore oljeplattformer til kunstige rev (også kalt Rigs-to-reefs). Det er selvfølgelig mulig å fortelle en historie om den politiske utviklingen gjennom å bruke standard historiske kilder som lovtekster, komitédiskusjoner og avisartikler. Men dersom jeg hadde begrenset meg til dette ville jeg gått glipp av den vitenskapelige siden av historien.

Så i tillegg har jeg lest bortimot hver eneste vitenskapelige artikkel publisert om Rigs-to-reefs – alt fra økonomiske analyser og modeller til studier av fiskebestander. Jeg har lest ingeniørrapporter for å forstå de praktiske utfordringene med å fjerne installasjoner og rapporter om miljøringvirkningene for å forstå miljøspørsmålene som ligger til grunn for debatten. Det kan så være at jeg ikke er biolog, mariningeniør eller økonom, men for dette prosjektet er det nødvendig for meg å tre inn i deres verden, å forstå problemet sett fra deres perspektiv.

Hvorfor trenger jeg ta meg bryet ved å lære om de tekniske aspektene ved Rigs-to-reefs? For det første, slik innsiderkunnskap er verdifull når man skal gjøre intervjuer. Da jeg satte meg ned med den ledende marinbiologen som studerer sjølivet rundt oljeplattformene i California kunne jeg stille ham spesifikke spørsmål om hvorfor han valgte bestemte metoder, hvordan forskningen hans har blitt mottatt av offentligheten og av politikere, samt om hans fremtidige forskningsplaner. Viktigst av alt, jeg kunne forstå svarene hans!

For det andre, for å kunne analysere diskursene som utspiller seg må en forstå det språket som snakkes og hvordan ordenes mening beveger seg innenfor og mellom spesialistfelter og offentligheten. Med andre ord, dersom jeg vil si noe om hvordan “utrangering” (“disposal”) som ord ble knyttet til “kunstige rev” må jeg vite hvordan de forskjellige partene i debatten brukte ordene og hvorfor bestemte assosiasjoner oppsto.

For det andre, i doktorgradsprosjektet mitt så jeg på de sanitære forholdene i senmiddelalderens byer i England og Skandinavia. Den generelle konsensusen i historielitteraturen er at middelalderens byer var skitne og illeluktende steder. Denne konklusjonen er nesten utelukkende basert på lovsamlinger, som inneholder ting som ordre om å ikke kaste søppel i gatene og klager over innvoller fra slakteriene i avløpene. Mens jeg var enig i at disse lovopptegnelsene indikerte at det ble spredt avfall rundt omkring i byene lurte jeg på om disse kildene burde fortolkes motsatt – at kildene viser at slik oppførsel ble forstått som uakseptabel og derfor ikke særlig vanlig.

Men dersom lovdokumenter er alt en baserer seg på er det vanskelig å si hvilken fortolkning som er korrekt. Derfor utvidet jeg kildegrunnlaget mitt til å inkludere arkeologiske undersøkelser. Arkeologer er faktisk svært interesserte i å dokumentere avfallsmengder i byer siden de får så mange av “funnene” sine fra avfallshauger. Så jeg begynte å lese arkeologiske rapporter for å se om jeg kunne finne noen avfallstrender. Dette betød at jeg måtte lese stabler med tekniske rapporter med diagrammer over funnsteder, tegninger av artefakter og illustrasjoner av kulturlag. Jeg fikk avkastning på denne innsatsen da jeg oppdaget at arkeologene fant mye tynnere avfallslag i senmiddelalderen og at gatene var brolagte og holdt i god stand. Disse funnene lot meg refortolke de skriftlige kildene om de sanitære forholdene i middelalderens byer.

I min erfaring er det ikke bare mulig, men også helt nødvendig, å være i stand til å strekke seg ut over disiplinære grenser. Og jeg tror ikke dette er tilfelle bare fordi jeg er en historiker som skriver om miljø og teknologi. Jeg tror også at biologene og ingeniørene der ute trenger å forstå de sosiale og økonomiske implikasjonene av arbeidet sitt og at de er villige til å benytte seg av samfunnsvitenskapelige og historiske kilder. Det hjelper ikke å ha store visjoner for den neste fornybare energikilden dersom du ikke har tenkt over den sosiale, historiske og legale konteksten for utviklingen av denne.

Dette betyr ikke at tverrfaglighet er enkelt; det er faktisk alltid en utfordring. Vi må lære nye måter å tenke og snakke på mens vi forsøker å komme i tale med andre synspunkter. Men som individuelle forskere burde vi alltid være villige til å utfordre oss selv og strekke oss ut over disiplinære grenser.

Dolly Jørgensen har doktorgrad i historie fra University of Virginia og er sivilingeniør fra Texas A & M University.