Jeg var på klimakongress i København for en stund siden. Samlinga var forløper til COP15 som skal avholdes i desember. Der skal verdens politiske ledere enes om en avtale som ikke bare skal overta for Kyotoavtalen, men også være mange ganger mer ambisiøs.

Jeg var forberedt på dommedagsteorier og fagpersonene fra IPCC og andre forskningsmiljøer skuffa ikke. - Havnivået stiger ikke to millimeter i året, men tre. Den millimeteren utgjør jo faktisk noen kubikk hvis en tenker på hvor stor del av planeten som består av hav. Men nederlenderen ved siden av meg var ikke bekymra. Han bodde tross alt fem meter over havet. Verre var det med dama hans, hennes leilighet var allerede 6 meter under.

Da er det bedre i Norge for her forsinker Golfstrømmen krappe klimaendringer. Joda, jeg har fått med meg at det er et visst væromslag i nedbørskategorien, men sammenligna med land nærmere ekvator har vi per dags dato små problemer. Dessuten, ymse spekulasjoner peker i mot at vi som ikke akkurat har vannmangel, heller vil tjene på klimaendringene: - Lengre vekstsesonger, større sortsmateriale å velge fra og ikke minst muligheter for å pløye opp nytt land med karbonholdig jord bare den hersens permafrosten ville tine snart…

Synd at realiteten ser litt annerledes ut. Jeg forventa at paneldeltagere skulle gå i strupen på hverandre og at noen skulle messe at det er for seint siden fordervelsen allerede er over oss. Det skjedde ikke.

De to tusen verdensledende klimaekspertene var enige: – Vi har forska nok på hva som kan skje, vi vet hva som skjer og vi veit konsekvensene. Økonomen Nicholas Stern fra London School of Economics skrek ikke om finanskrise. På agendaen sto noe mye verre: vegringskrise. Nå trengs tiltak og forslag på hva og hvordan vi alle og enhver kan gjøre mye for å senke konsekvensnivået av naturprosessene vi har satt i gang ble levert.

Oppskrifta var forbausende enkel å forstå: Sammen har verdens land nå muligheten til å gjøre det nødvendige ved å bruke 1-3 % av bruttonasjonalprodukt, i gjennomsnitt. De rike må betale mer enn de fattige. Jo lenger vi venter, dess dyrere blir det. Det banalt enkle budskapet var: Få ut finger’n! - Miljøvennlige metoder og grønn teknologi eksisterer allerede og kan tas i bruk hos verstingene transport og energi, enda mer er under utvikling. Men også innen matproduksjon er det muligheter både fra jord til bord og tilbake igjen, likeså er utfordringene og ikke minst forpliktelsene store.

Besteforeldrene mine brukte over 40 % av inntekta si på mat. I tillegg dyrka de mye i hagen sin, og høsta næringsrike delikatesser som skog og fjell kunne by på. Jeg bruker knapt 10 % av inntekta mi på mat, kjøkkenhage og soppturer har vært et ikke-tema.

Norge gir i dag snøgt 1 % av bruttonasjonalproduktet til utviklingshjelp. Vi er antageligvis de rauseste i hele verden. Oljefondet vårt buler trass i børsakrobatikk, og vi bruker kun en brøkdel av renteinntektene hvert år.

Det er godt vi sparer på vegne av framtidige generasjoner. Ikke nok med at de skal ha en plass å bo som ikke står under vann på en planet hvor havet stadig oversvømmer større landområder; de vil trenge mat også. Rettere sagt kjøtt og meieriprodukter.

Ikke nok med at fattigdom og industrialisering truer ressursgrunnlaget allerede i dag, høye røster roper at det i framtiden vil være behov for å mangedoble avlingene på brøkdelen av arealet for å komme befolkningsvekst, klima- og miljøutfordringer i møte. Pasta er litt ut ettersom trender har eskalert og den ene kostholdsanbefalingen har overgått den andre de siste årene.

Men - den siste trenden går ikke bare på egen helsegevinst - nå skal kostholdet også være bærekraftig. Økologisk landbruk blir ofte avfeid med at det ikke produserer ”store nok” avlinger. Sult og intensiveringsretorikk blir brukt som argumenter mot driftsformen som etterstreber sunn mat produsert og fordelt på et rettferdig, bærekraftig grunnlag.

Men å kaste mat må da bli noe sånt som under halv utnytting, med dobbelt bruk av energikrevende innsatsfaktorer og tilhørende klimapåvirkning..? For en kan jo lure med all maten som allerede produseres, hvor mye som kastes på grunn av feil form eller størrelse, forvirrende holdbarhetsmerking, impulskjøp eller dårlig lagring.

Dagligvarebransjen i Norge kaster alene titusenvis av tonn mat hvert år. I løpet av 2005 kasta norske husholdninger i snitt tohundre kilo mat. En engelsk studie viste nylig at forbrukerne der kasta hele tretti prosent av all innkjøpt mat. En undersøkelse om mattap fra jord til bord i USA viste at så mye som tjuesju prosent, hele førtiåtte milliarder tonn fullverdig menneskemat, ble kassert. - Hvis bare en fjerdedel av sistnevnte ikke hadde blitt kasta kunne det alene metta ytterligere tjue millioner mennesker - hver dag.

Heldigvis kan vi alle ta grep. Enten du og jeg produserer maten, sorterer og pakker den i en grossisthall, selger den i en matbutikk eller lager middag av den hjemme på kjøkkenet start med det enkleste: reduser kastinga av mat.

I følge en kjøleskapsreklame som gikk på TV for noen år tilbake kaster vi nok mat i året til å dekke Nederland. Ikke nok med at de skal passe dikene for et stadig stigende havnivå – de står i fare for å bli oversvømt av halvråtten mat også.

Okkesom ligger det et lite håp igjen i København, rettere sagt København Universitet. Der tilbyr de nemlig Master i katastrofehjelp. Det være seg av både naturmessige og menneskelagde slaget. Hvis vi ikke alle gjør det vi kan i forhold til klimaforandringer og forbruksmønster får vi håpe på høyt antall søkere.

Les mer / kilder:

http://climatecongress.ku.dk/
http://www.dagsavisen.no/innenriks/article366365.ece
http://www.ers.usda.gov/Publications/FoodReview/Jan1997/Jan97a.pdf