Å bli forsket på

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

I går deltok jeg i et fokusgruppeintervju. Det er sjelden man som forsker får være respondent. Som regel blir man filtrert bort. Og jeg innrømmer det gjerne: det var primært av forskningsfaglige grunner at jeg sa ja til å delta i samtalen.

Temaet var i og for seg interessant det også for en forskningsformidler: medievaner, og spesielt hvordan vi bruker lokale media.

Åtte personer var vi rundt bordet. Kaffe og rundstykker var på plass. Det samme var mikrofon og kamera. Kjønnmessig var vi i balanse. Aldersmessig var vi fire ungdommer og fire litt mer erfarne – gamle om du vil.

Her var en deltids pirsingarbeider/ kafévert, en som skolerte seg til lakkerer, en fylkeskommunal saksbehandler, en pensjonist, en arbeidsledig, en lærer, en forsker og en trailersjåfør. Opptil flere kjente satt rundt bordet.

Jeg vet ikke hvordan vi var valgt ut. Men for en tid siden ble jeg oppringt og svarte på noen spørsmål, og sa meg samtidig villig til å bli kontaktet senere. Forrige uke fikk jeg tre korte spørsmål på e-post om dagens avis, og en telefonisk forespørsel om å delta i en gruppesamtale etter arbeidstid. Jeg har svart så godt og pliktoppfyllende som jeg kunne.

Samtidig er det faglig spennende å kjenne på det å være respondent. Som forsker, lærer i markedsundersøkelser og forskningsformidling er det mange innfallsvinkler til dette. Og definitivt lærerikt.

Ordstyreren – moderatoren: han som bringer diskusjonene framover – var en hyggelig fyr fra nabolaget. Litt snakkesalig kanskje, men noen måtte jo holde praten i gang mens vi respondentene gomlet rundstykker.

I trå med læreboka fikk vi alle rensket stemmen og sagt nummer og navn før vi ble penset inn på temaet.

Moderator gjorde en god jobb. Diskusjonen gikk fram og tilbake. Her var store variasjoner i avislesing mellom de yngre og oss voksne. Det var også forskjeller i hvordan vi uttrykte oss.

Men det var veldig spennende å registrere hvordan ungdommene er moderne på en tradisjonell måte. Og hvordan vi voksne er ”voksne”: mer tålmodigere, mer lesende og litt treigere.

Kjempeinteressant og vel anvendte timer. Om det var læreren, forskeren eller formidleren som lærte mest vet jeg ikke. Men det var mye spennende kjøpsatferd og medievaner som ble eksponert.

Metodisk var det også lærerikt. Og nok en gang konstaterer jeg som formidler at språk, og å forstå hverandre, er krevende. Men jeg har lest metodeboka i kveld og sett nøye på hva som er anbefalingene både når det gjelder moderatorrolle og gruppesammensetning.

Bonusen var mat og betaling (gavekort) som nesten matchet lønna som forsker.

Men kanskje har det likevel noe for seg å filtrere bort forskere som respondenter i slike sammenhenger. Jeg tenkte nok mer på metoden og gjennomføringen, enn spørsmålene vi skulle diskutere. I så måte var jeg nok ikke noen god respondent.

Powered by Labrador CMS