Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag - HUNT blant venner - er en stor befolkningsundersøkelse basert på nordtrøndersk frivillighet.

I sommer ble tredje runde avsluttet og over halvparten av alle nordtrønderne – 59.620 personer - har latt seg veie og måle, gitt blod og svart på hundrevis av spørsmål. Resultatet er en av verdens største helseundersøkelser og en unik samling med helseopplysninger og blodprøver om en befolkning. Riktig en Sareptas krukke for forskere.

Stig A. Slørdal sier i sin blogg Slaget på Stiklestad at til tross for at nordtrønderne er nokså gjennomsnittlig når det gjelder offisielle statistikker, så er dette et fylke fylt med dugnadsånd, innsatsvilje og kreativitet.

Jeg er en av disse nordtrønderne. Og sannsynligvis har jeg flere timer dugnadsarbeid for HUNT enn de fleste nordtrønderne. Men likevel har jeg nok ikke noe høg stjerne hos HUNT-erne – de som jakter på folkehelsa. De ville nok heller hatt skuddpremie på sånne som meg. Blodet mitt fikk de ikke.

Jeg er tilfeldigvis gift med ei som har vært med og administrert undersøkelsen. I nesten to år har flere helseteam flyttet rundt i 24 kommuner og etablert undersøkelsesstasjoner i samfunnshus, bedehus og idrettslokaler. Det krever mye improvisasjon, tilpasning og praktisk tilrettelegging.

Jeg har båret møbler så svetten spruta, jeg har montert gardiner og gardinoppheng etter alle kunstens regler, jeg har spesialtilpasset persiennere, montert kontormøbler og innredet flere titalls undersøkelsesrom.

Ja, jeg har til og med trekt opp utrangerte kontorstoler, som var donert til helseundersøkelsen, med mine egne gardiner. Så proft ble det, at stolene fortsatt var intakte etter to års bruk og undersøkelsen var ferdig. Jeg - og hele familien - var med og kalibrete utstyret for beinmassemåling og spirometriapparaturen. Vi pustet og peste en hel søndagsettermiddag og skanneren surra i ett sett.

Det nærmeste jeg har vært å gi blod i HUNT-sammenheng var den kvelden hammeren glapp og traff tommelen i stedet. Blodet spruta - men da var det ingen der til å ta vare på det nei! Til tross for at det var både leger og sykepleiere, prøveglass og laboratorieutstyr i lokalet, var det ingen som tok meg alvorlig da jeg ville yte en skjerv. De lo av meg!

Det er interessant å være på den andre siden av bordet, som respondent. Hvorfor deltok jeg ikke i undersøkelsen? Egentlig vet jeg ikke. Det passet liksom aldri. Jeg var jo så opptatt med min egen forskning. Ja, jeg til og med skrev om undersøkelsen da den startet opp i min kommune Steinkjer.

Refleksjonene over har gjort meg enda mer ydmyk overfor alle jeg selv har plaget til å svare på mer og mindre relevante spørsmål, eller utfordret til å delta i eksperimenter og opplegg.

Om jeg prøver å snakke meg bort fra at jeg ikke deltok i den nordtrønderske helseundersøkelsen? Nja ….

Mange som deltok trodde undersøkelsen var obligatorisk. Jeg visste bedre. Andre så sitt snitt til å få en gratis helseundersøkelse. Alle fikk skriftlig tilbakemelding om resultatene fra blodprøvene, og beskjed om å gå til fastlegen hvis det var noe krøll.

Mange var seg nok sitt samfunnsansvar bevisst og stilte opp for en god sak, kanskje uten å skjønne hvor god den er. Enkelte arbeidsgiver ga til om med fri fra jobb slik at ansatte kunne delta. Det ble konkurrert mellom kommunene om hvem som klarte å mobilisere flest innbyggere. Ordførerne veddet offentlig. I iveren ble premien satt til ei flaske konjakk. Vinneren donerte konjakken til det lokale eldresentret.

Nylig var jeg i lystig lag. Plutselig skulle alle de som hadde deltatt i HUNT rekke opp hånda. Vi var to, av ganske mange, som ikke hadde gitt blod til folkehelsejegerne. Vi tøyset det bort med at vi var ungdommene i laget.

«Deltok du på HUNT da», spurte fastlegen min i forrige uke, da han konstaterte at det var sju år siden jeg hadde vært innom til min årlige kontroll. «Nei» sa jeg stille, og kikke ned i golvet.

«Har ikke DU vært med i HUNT», sier folk og gjør store øyne. «Du som både er forsker og gift med en av de som er ansvarlig.»

Ja da – jeg vet alt det der. Det ble nå bare sånn, jeg kom meg aldri dit. For n-te gang på kort tid sitter jeg og oser av dårlig samvittighet fordi jeg ikke deltok på forskningsprosjektet Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag som forsøkskanin!

Sorry HUNT. Jeg kan forklare, men har ingen unnskyldning. Det hjelper vel ikke å felle en tåre i ettertid heller?

Hvem sa frivillig? Nord-Trøndelag sjø’!