Nylig var jeg på konferanse: PromoTrøndelag. På programmet sto blant annet: ABC i opplevelsesøkonomi, Paintjam, Facebook å sånn, Hurtigruta og Digital scenekunst. Stor spennvidde og mye å tenke på.

Det som har festet seg hos meg er Eirik Myklands foredrag om, blant annet, CC – Creative Commons.

Mykland sa det omtrentlig slik: Du kan ikke kopibeskytte det du legger ut på Internett og vente at folks skal bruke det. Et herlig paradoks! I informasjonssammenheng vil vi gjerne at det vi skriver skal bli lest og spredt.

Myklands case var reiseliv. Reiselystne bruker blogger, sosiale medier og bildedelingstjenester når de skal orientere seg i markedet, og med sitt copyrightsystem diskvalifiserer reiselivsportalene seg selv fra å ha en stemme i dette bildet.

Faglig gir Lazarsfelds gode gamle tostegshypotesen med opinionssledere og produktsnakk god tenkestøtte. Men e-stemmene er kraftigere og flere. Utfordringen er å legge til rette for digital produktprat – altså å gjøre det lett å snakke om produktet vårt i digitale sosiale medier. Da bør nettsidene være tydelige på hvordan innholdet kan brukes.

Creative Commons (CC) er en (av flere) lisens der opphavsmann og nettsider kan styre og avgi rettighet for videre gjenbruk på en ordnet og regulert måte. Creative Commons har fire frislippskomponenter: Navngivelse, ikke-kommersiell bruk, ingen bearbeidelse og dele på samme vilkår – som kan kombineres på ulike måter.

Behovet for nyansert lisensiering er en indikator på at de sosiale og elektroniske mediene er i ferd med å bli voksne. Vi går fra leketøy til verktøy. Opphaussingen er over. Nå skal vi bruke de sosiale mediene profesjonelt.

Kanskje er dette et hamskifte. Den nye markedsføringsloven har fått regler for e-atferd. Og opphavsrettslig har vi nå muligheter til å gi «some rights reserved» istedenfor «all rights reserved».

Det er mye der ute om frie rettigheter og lisenser. Noen er skeptiske. Andre ser få problemer. Digital åpenhet og sosiale medier krever en annen tenking, og gjennomtenking. Det utfordrer enkelte forretningsmodeller og lover.

Frislipp og opphavsrett gjelder forskning og forskningsformidling også. Her strever jeg med å informere om forskning på nett. Dette kan være fånyttes hvis jeg har et ullent forholdt til opphavsretten som gjør eventuelle brukere usikre.

«Informasjonen kan gjerne brukes, med ikke misbrukes», sies det. Underforstått at det er greit å gjenbruke, hvis det siteres forskriftsmessig. Ja kanskje er det til og med skrevet med små skrift «tekst og bilder kan vederlagsfritt brukes i saklige, profesjonelle sammenhenger». Er det tydelig hva som er lov og ikke å gjøre?

Ikke sikkert Creativ Commons løser alle problemer. Det kan bli omstendelig å kreditere opphavsmenn riktig også under frie lisenser. Men det er sunt at det gjøres forsøk på etablere funksjonelle kjøreregler.

Arbeidet med, og diskusjonene rundt, fri tilgang til vitenskapelige resultater er en del av det samme.