Store norske leksikon har meldt opphør som internettjeneste. De klarer ikke konkurransen mot Wikipedia. Bør det reddes – eventuelt som hva da?

For litt siden – nærmere bestemt den 10. mars - kom meldingen om at Internett-utgaven av Store norske leksikon vil bli nedlagt fra 1. juni i år.

Store norske leksikon kom ut første gang i 1978, og siste papirutgave ble utgitt i 2007. Internett-utgaven ble lansert i 2000 og ble åpen og gratis i februar 2009. I tillegg er Norsk biografisk leksikon en del av Store norske.

Personlig synes jeg det er synd hvis Store norske leksikon må gi opp. Jeg er en storforbruker av leksikoninformasjon og elsker oppslagsbøker. Det gir meg rett på sak informasjon. Surt er det hvis flere hundre tusen digitaliserte artikler ikke kommer til nytte.

Samtidig er dette et eksempel på konsekvenser av teknologiskifte og hvor krevende det er å få til levedyktige forretningsmodeller på Internett. Jeg jobbet sjøl i et kanadisk selskap  som solgte informasjon og informasjonsbehandlingstjenester over hele verden, først på 1980-tallet. Da PC-en kom rakk man aldri å omstille til ny teknologi. Og mange er de som har prøvd å gjøre butikk over Internett. Det er en oppfatning av at alt på Internett skal være gratis å bruke.

Informasjon er et interessant produkt å kommersialisere. Den har kun et betalingsvillig potensial så lenge vi ikke kjenner eller har kunnskapen. Du kjøper ikke informasjon du har, og så lenge du ikke har den vet du egentlig ikke hva verdien er av den. Spesielt som privatperson er det begrenset hvor mye vi vil investere i tilgang til kunnskap. I alle fall i dag når «alt» er tilgjengelig gratis på Internett.

Jeg vurderte flere ganger å abonnere på Store norske leksikon da det var en betalingstjeneste. Men jeg anså aldri mitt private bruk til å ha så stor verdi at jeg var villig til å betale for det. Dessuten hadde jeg jo som forsker og lærer tilgang til det profesjonelt.

I dødsmeldingen sier eierne at de er villig til å gi bort gullet på visse vilkår. Flere initiativ er på gang: Fritt ord, Sparebankstiftelsen, Universitetet i Tromsø, Kunnskapsdepartementet, med flere – og bra er det. Det er anslått at det årlige pengebehovet for å drive leksikonet er en håndfull millioner kroner.

Jeg tror i det lange løp at man må finne en bærekraftig forretningsmodell. Hvordan tjene penger og lage et godt produkt? Hva er suksesskriteriene? Sannsynligvis antall «riktige» oppslagsord, at innholdet er korrekt, at leksikonet er lett å bruke og løpende (og raskt) oppdatering.

I dag er Store norske leksikons påståtte fortrinn at de har signerte artikler som er kvalitetssikret av en redaksjon. Dette som et motstykke til for eksempel Wikipedia, der «alle» kan oppdatere. Riktig innhold er en krevende øvelse. For et allmennrettet leksikon vil det alltid være noe som vet mer, eller har innvendinger mot det som står.

Sjøl synes jeg artiklene blir for lange enkelte ganger. Til syvende og sist er det brukerne som bestemmer. Hvis jeg slår opp i Wikipedia – uansett grunn – så taper Store norske.

1000-kronersspørsmålet er hvordan man skal finansiere drifta? Jeg tror man må tjene pengene selv. Man får ikke nok dynamikk i en bevilgningsfinansiert tjeneste til å tilfredsstille forventningene til et konkurranseutsatt internettprodukt.

Alternativet er kanskje å lage en autoritativ nasjonalhukommelse – en nasjonal institusjon – hvor begrepet «oppdatert» betyr rett og grundig. Det er et veivalg.

Måtte noen se en forretningsmodell der pengene ruller inn, innholdet er attraktivt, bruken har en akseptabel pris (gratis?) og tilgangen er brukervennlig døgnet rundt – da er Store norske leksikon liv laga