Fredag kveld, midt i tv-programmet Nytt på nytt, ringer telefonen:
- Hei jeg heter Karl. Jeg har kjøpt en gård med mye utmark. Hva tror du om å sette ut tiur?

Tankene surrer: Noen må ha ringt feil? I følge Statistisk sentralbyrås oversikter er vi 16 personer i Norge som heter Morten Stene. Dusinvare! Eller er det noen som kødder? Samtidig demrer det for meg at en gang i tiden forsket jeg på storfugloppdrett …

- Unnskyld, men hvorfor spør du meg?
- Jeg har sett at du forsker på storfugl, og det er det visst ikke så mange andre som gjør i verden
- Væl, sier jeg på trøndersk. Det er minst 25 år siden jeg fulgte et prosjekt på storfugloppdrett

Langtidshukommelsen hjelper meg, og vi slår av en trivelig prat om utklekking av storfuglegg og storfuglens evne til å nyttiggjøre seg bar som mat. Jeg konstaterer at rugemaskiner fortsatt ikke fikser jobben med å klekke ut storfuglegg uten at dverghøns har ruget på naturmetoden de første to dagene. De uoffisielle konkusjonen av prosjektet midt på 1980-tallet var at det ble mer papir enn storfugl av prosjekt. Og at utsetting av oppdrettsfugl var kostbar revemat.

Jeg beklaget at jeg ikke var oppdatert på storfugloppdrett, men ga Karl kontaktinformasjon til personer som sikkert har fulgt med på området storfugloppdrett etter 1987.

Det gjorde ingenting at Nytt på nytt forlengst var ferdig da jeg la på røret! På mange måter var dette et hyggelig flashback. Dette var det første forskningsprosjektet jeg gjennomførte og var min inngang til forskersamfunnet. Jeg ble midlertidig ansatt ved Nord-Trøndelag distriktshøgskole en gang på 1980-tallet, og storfuglprosjektet var en av brikkene som gjorde at jeg etter hvert fikk fast vitenskapelig stilling.

For to uker siden ringte jeg til Lennart - en svensk nøkkelperson på Interregprosjekt. Vi i Trøndelag Forskning og Utvikling er i ferd med å rigge et internasjonalt prosjekt om reiseliv. Etter at ærendet var kvittert ut, spør Lennart:

- Er du den Morten Stene som i 1998 ga en vurdering av regionens reiselivsbrosjyrer? Etterfulgt av ei frodig latterkule.

Jeg ble litt paralysert av spørsmålet. Men etter den latterfull timeouten mente jeg å erindre en journalist som ville ha faglige synspunkter på noen brosjyrer. Ikke husker jeg hva det dreide seg om - og før jeg rekker å tenke mer på det, fortsetter Lennart:
- Vi har aldri hatt så bra respons som det året.
Han fortsatte å le, takket for praten og la på røret.

Overrasket over den svenske byråkratens hukommelse prøvde jeg å finne igjen oppslaget i avisa. Hva hadde jeg sagt som fortjente en sånn langtidsoppmerksomhet. I klipparkivet lyser tittelen «brosjyreslakt» mot meg. Men Lennarts brosjyre om St.Olavleden fikk klart beste vurdering og mange plusser.

Sist søndag ringte Lars:

- Er det du som etterlyser informasjon om Johan Chr. Bromstad?

Nok en gang ender det opp i en trivelig prat. Denne gangen om slektsforskning. Jeg er veldig av og på når det gjelder slektsforskning. De siste årene har jeg definitiv vært av, men Lars hadde sett en etterlysning jeg gjorde i 2003 på et eller annet slektsforum.

Dagen etter lå det et 20-talls bilder av fjerne slektninger i e-postkassen min, og en masse skriverier som fylte i flere hull i slektspuslespillet.

I løpet av noen høstmørke dager har tidligere faglige eskapader blitt utfordret. Jeg har blitt innhentet av fagfortiden på en måte jeg ikke har opplevd tidligere. Storfuglkunnskapen er fortsatt interessant, noen brosjyrevurdering huskes på tiårsvis og flere år gamle etterlysninger fanges opp. Man kan bli litt svett av sånt.

Samtidig gir det håp. Kanskje er ikke hverdagsforskningen vår bortkastet likevel. Stort sett føler vi som forskere at vi blir møtt med en øredøvende stillhet når vi legger fram mer og mindre oppsiktsvekkende kunnskap. I beste fall er det en oppdragsgiver som kan nyttiggjøre seg arbeidet.

Kanskje blir vi lest, husket og bruket mer enn vi får inntrykk av. Nye elektroniske gjenfinningsmuligheter gjør kanskje at forskningen får et lengre liv og kan ha nytte for flere. Et litt kraftigere formidlingsdytt når det ferdigstilles også, så blir det nok et hakk morsommere å være forsker.