Dugnad er gratis dugelighet – en slags frivillig dumping.

Nylig leste jeg boka «Den norske dugnaden». Dugnad ble for noen år siden kåret til Norges nasjonalord. Kanskje er ikke fenomenet unikt norsk. Men det har røtter til det gamle bondesamfunnet. Og fenomenet ble aktualisert igjen i forbindelse med gjenoppbyggingen av Norge etter andre verdenskrig. Dugnaden er en del av den norske folkesjela; noe vi er sosialisert inn i.

Det er blitt vanskeligere å drive dugnad. Offentlige regler og krav skaper behov for kunnskap og formalkompetanse. Kremkaker krever mattilsyn, elektrikeren må være autorisert, og dagens momsregler krever minst revisorkompetanse. Det holder ikke med frivillig amatørarbeid. Yrkeskompetanse og profesjonell kunnskap blir nødvendig.

Men kompetanse er en del av opprinnelsen til dugnaden. Begrepet stammer fra å duge: det å mestre noe. Det har bestandig vært sånn at bare ved å duge kan man delta på dugnad. Men formene for dugelighet har endret seg med tida.

Også i dag er dugnaden et økonomisk virkemiddel for sivilsamfunnet. Men dugnadstenkingen har forandret seg. Mens dugnaden før var gratisarbeid for fellesskapet eller for å hjelpe venner, er motivasjonen i dag i større grad selvrealisering og belønning. Er du blakk får du gratisbilletter, som nysinglet treffer du folk, eller du kan skaffe deg arbeidserfaring.

Jeg leste om et lokalt arrangement som manglet 150 frivillige en drøy måned før det hele starter. For å trekke til seg frivillige argumenterte de med belønning: bestem selv når du vil ha fri (underforstått når du vil bruke fribilletten) og meld deg tidlig så får du delta på kick-off-arrangementet med gratis mat, drikke og live underholdning.

En interessant variant er å selge gratisarbeid. Lag og foreninger påtar seg kollektivt gratisarbeid mot betaling. Det høres nesten ut som et paradoks. I praksis innbærer det at enkeltpersoner arbeider gratis for laget, mens laget får betaling for arbeidet.

For arrangementet betyr det at arbeidet ikke er gratis, men billig. Og for laget gir det kjærkommen inntekt i kassa. Mens vi som enkeltpersoner gir bort kunnskap og kapasitet. Her er det et slags hierarki av butikk: de kommersielle aktørene kjøper tjenester fra ideelle lag og foreninger, som igjen drar veksler på medlemmenes engasjement, tid, muskler og kunnskap.

Dette er frivillig dumping. Vi er villig til å dumpe betalingen, og godta dårlig arbeidsforhold for en god sak.

Det er fint at ikke alt måles i penger, og at vi kan gjøre noe uten å få betaling – som å bidra til pengedugnader.