Jeg, en ribbeveggløper

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Etter nesten et halvt hundreår har jeg fått navn på min atferd i gymnastikktimene – det heter vel kroppsøving i dag – på barneskolen: Ribbeveggløper!

Idar Lyngstad ved Høgskolen i Nord-Trøndelag forsker på bevegelsesglede i kroppsøving. I en nylig publisert artikkel  bruker han ribbeveggløpere som et motsetningsbegrep til de som fikser kroppsøvingsfaget på skolen.

Med ribbeveggløpere mener han elever som løper langs ribbeveggen på langsiden av gymsalen når klassen har ballspill. De løper fram og tilbake i takt med spillet. Elevene løper derimot aldri noe annet sted på banen, men sørger hele tiden for å være med både i angrep og forsvar. Pliktoppfyllende følger de med i spillet, på lagets ytre kant. De får sjelden ballen, men er heller ikke interessert i å få den.

Den beskrivelsen traff meg midt i magen og framkalte mange mer og mindre gode bilder fra barndommens skole. Ikke det at jeg var meg bevisst at det var slik jeg var. Men når jeg ser det på trykk i dag, så stemmer det veldig. Jeg husker godt timene med slåball, kanonball, fotball og håndball.

I slåball var taktikken et forsiktig treff. Lyr skulle man i all fall ikke forårsake. Så var det å løpe samme med flokken når de lange ballene gikk.

I kanonball – eller stikkball – var jo noe av poenget å «gjemme seg » og ikke blir stukket. Men her ble jeg gjerne blant de første ofrene.

Jeg var utrolig god på innlegg i håndball. Har vel fortsatt til gode å skyte ballen på mål. Og i fotball var sideback den mest behagelige posisjonen.

Verst var egentlig gymnastikktimene med hopp som aktivitet. Her var det mange apparater som skulle forseres: kassen, bukken eller hesten. De spenstigste sto først i køen. Så kom vi ribbeveggløperne til slutt – og ble delvis løftet, dyttet og støttet over apparaturen. Var vi skikkelig uheldige måtte i gjerne prøve en gang til. Men jeg var en jævel på å rydde bort apparaturen.

Jeg føler meg litt forurettet i Lyngstads beskrivelse av at atferden var et forsøk på å skjule at jeg mislikte kroppsøving. Det stemte ikke. Gymnastikk var på mange måter et «friminutt» fra blokkfløytespilling, leksehøring, høgtlesing og tavleregning. Ribbeveggløpingen var et uttrykk for et hardt angrep av beskjedenhet og noe så gammeldags om sjenerthet.

Er det sånn at det bare er tøffingene som blir rekruttert til lag(ball)spill? Mens vi andre må finne andre former for bevegelsesglede, for å bruke Lyngstads begrep.

Noen gymnast ble jeg aldri. Ei heller noen ballspiller. Men jeg hang bra med på ski, skøyter og 60-meteren. Noen må være god uten ball også!

Powered by Labrador CMS