Som guttunge var jeg fasinert av cowboyer. Roy Rogers og Trigger var favoritten på kinolerretet.

Nok en gang har jeg latt meg fasinere av en cowboy. Denne gangen av en robotcowboy – eller kanskje mer korrekt ei robotbudeie eller en robotsveiser – som ikke må forveksles med en sveiserobot.

Nylig var jeg og snakket med veterankollega Jon Olav, i forbindelse med at han har vært ansatt ved Trøndelag Forskning og Utvikling i 25 år.

Vi avsluttet intervjuet med et besøk i fjøset. Jon Olav er nemlig halvt bonde og halvt forsker. Hensikten med fjøsbesøket var å fylle opp bildearkivet med ku- og fjøsbilder. Når man formidler landbruksforskning trengs den slags.

Kledd i gjennomsiktig plastikkfjøsfrakk og -kalosjer gikk vi inn i fjøset. Kroppen sitrer litt av forventingsfull spenning. Selv for en rural Steinkjerbygg er det kuriøst å komme nært innpå dyr. Litt uvant også – definitivt på bortebane.

Så står jeg ansikt til ansikt med 60 voksne kyr og nesten like mange kalver/kviger. Det lukter uvant. Det er rare lyder. Litt fuktigere luft enn jeg er vant med - og foran meg et virvar av innhegninger.

Velkomstkomiteen var noen andre nykomlinger. På rekke og rad sto åtte kalver. Den nyeste ble født i går. Så var det en dag eller to i aldersforskjell på dem videre bortover rekka. Minstemann hadde litt trøbbel med å få alle fire beina under seg. Men etter hvert kom han i vater, og var kjælen som en… kalv.

Fjøset er en intelligent labyrint. Kyrne har en databrikke rundt halsen som innholder informasjon om kuas status og atferd. Den styrer hvilke dører som åpner seg, og om kua kan være i oppholdsrommet, i hvileavdelingen, i restauranten (foringsbrettet), i spaavdelingen (kubørste) eller i melkesonen. Til uka får de en hage de kan promenere i også. Det er ei datamaskin som holder styr på alt dette.

Som gammel programmerer ble jeg veldig fasinert av robotbudeia. Kua går på plass. Ei stålarm leter opp spene for spene og vasker dem. Melkekoppene plasseres i tur og orden på spenene, før budeia elegant samler slangene og hoder dem på plass som ei håndveske. Telleapparatet surrer og viser hvor mye melk som tappes. I tur og orden frigjøres melkekoppene, og utstyret vaskes. Og vips så er 15 liter melk i tanken.

Man lærer mye i løpet av en sånn time. Kyrne er veldig matstyrte. Trodde du også at det var melkespreng som gjorde at kyrne vil la seg melke? Nei da. Det er godmaten (kraftfôret) som styrer dem. Det er streng rangordning blant kyrne. I fjøset er det virkelig noen sjefer over alle sjefer. Det er et regnestykke som avgjør når kyrne skal kalve – eller mer korrekt: når kyrne insemineres. Det er en avveining mellom verdien på kalven i forhold til redusert melking.

Bortimot 100 kalver ser dagens lys i dette fjøset på et år. Det er et par i uka! Så her går livet sin gang. I kalveavdelinga var det alle størrelser, fra ett døgn gamle kalver til kviger.

To ting var litt rart: Til tross for at det var neste natt da vi var i fjøset, var det full aktivitet med melking og spising - og andre ku-ting. For det andre: På den timen jeg var der hørte jeg ikke ei eneste ku raute.

Men viktigst av alt: Kyrne var veldig fotogene.