Nylig var jeg i møte hos Kulturforbundet. Ukjent land for mitt vedkommende, men desto mer interessant. Temaet var Kunsten og kulturens grunnleggende betydning i samfunnet - intet mindre. Både skole, helse og næring sto på dagsorden. Og på alle områdene ble det vist til eksempler på positive effekter av kultur.

En deltager spurte: Hvis det finnes så mye dokumentert kunnskap om kulturens fortreffelighet – hvorfor formidles ikke den? Spørsmålet engasjerte meg – både som formidler og forsker. Det er forskningens natur å arbeide med avgrensede spørsmål og å presentere enkeltfunn. Det å basere beslutningstaking på gode eksempler og enkeltfunnforskning kan i verste fall være feilaktig, og i beste fall blir det lite troverdig.

Helt side Røtting og Fretheim skrev om Forskningsformidling eller kunnskapsformidling? har spørsmålet hengt ved meg. Hvordan håndterer jeg balansen mellom å presentere enkeltfunn (forskningsformidling) i forhold til behovet for å presentere den samlede kunnskapsstatusen på området (kunnskapsformidling). På mange måter var det dette spørsmålet gjaldt: Har vi en systematisk pålitelig kunnskapsstatus?

Kunnskapsstatus presenteres i systematiske, kritiske, oversiktsartikler (literature reviews). Egentlig publiseres det relativt få oversiktsartikler. Kanskje spesielt innen fagområder som har liten tradisjon for å akkumulere kunnskap er fraværet av oversiktsartikler størst. Det skyldes sikkert at de både er vanskelig å skrive og krever mye arbeid. Metaanalyser er en meritterende artikkelform, så drivkraften for forskerne burde ligge der.

Flere oversiktsartikler kunne også svart på om enkeltområder er dominert av «hallelujaforskning». Det har i den siste tiden vært hevdet at ingen kjøper kritisk forskning. Har vi en situasjon hvor man egentlig ikke er opptatt av kunnskapen, men smykker seg med forskning for å legitimere populistiske og politiske argumenter.

Hva kan gjøres for å stimulere til flere oversiktsartikler?