Kunnskapsbasert praksis er en frase jeg liker, og bruker. Men er det en floskel – altså en fin, men tom talemåte? Begrepet er litt påfuglaktig, og jeg er i tvil om det kommuniserer. Det «river ikke snerken av kaldgrauten» akkurat når jeg snakker om det. Snarere tvert i mot synes jeg å se spor etter godt skjulte gjesp. Som kommunikator blir man var for den slags.

På mange måter burde kunnskapsbasert praksis være forskningens mantra

For lenge siden sa jeg noe sånt som at den dagen fagligheten min ikke tilfører praktikeren noe, gjør jeg ikke jobben min. Den gangen var jeg ung – og jeg skulle til å si dum. Med akkurat det utsagnet har fulgt meg og blitt et slags faglig motto. Kanskje er det den verdien som ligger i bunnen når jeg for tiden bruker mer tid på forskningsformidling enn forskning.

Kunnskapsbasert praksis er en tenke- og arbeidsmåte for å utvikle praksis gjennom systematisk og reflektert bruk av ulike kunnskapskilder. Tre hovedkilder er vesentlig:

• forskning
• erfaringer
• brukerrespons.

Markedsføringsfaglig er jo brukerrespons – kundens tilbakemelding – alfa og omega. Det å reflektere over egen praksis – erfaring – er å skape mening i det man gjør. Og forskning er å utvikle et pålitelig kunnskapsgrunnlag.

For meg er dette hverdagsfaglighet – utrykt gjennom begrepet kunnskapsbasert praksis. Helsesektoren er kanskje de som har kommet lengst i anvendelsen av kunnskapsbasert praksis. Her har man også utviklet nettkurs, med spesiell vekt på å bruke forskning som kunnskapskilde.

Men tilnærmingen er universell. All praksis bør være fundert i refleksjon rundt pålitelig kunnskap.

Det er tre utfordringer når det gjelder pålitelig kunnskap:

• Å lage pålitelig kunnskap.
• Å finne fram til det som eksisterer av relevant kunnskap.
• Å  ta kunnskapen i bruk.

Forskning er å framskaffe pålitelig kunnskap. Anvendt oppdragsforskning er å bruke forskningens framgangsmåter på hverdagslige problemstillinger.

Kunnskap fornyer seg enormt fort. Hver uke publiseres det hundrevis av artikler med ny kunnskap av stor betydning. Å holde seg oppdatert er umulig. Derfor varierer praksis. Oppdateringsproblemet er der uavbrutt og det er vanskelig å holde oversikt over hva vi egentlig vet, og hva vi ikke vet. Det blir et poeng å skille mellom pålitelig kunnskap og tøv. Vi må selv ta ansvar for å lete etter kunnskap og kritisk vurdere sannhetsgehalten. Dette er komplisert og tidkrevende. Makter vi det?

Å bruke kunnskap til utvikling – det å få tatt i bruk kunnskap til verdiskapende virksomhet – er i seg selv en utfordring. Det krever både kompetanse og kapasitet å bruke kunnskap, noe det er knapphet på.

Pålitelig kunnskap som kilde til praksis og utvikling er i dag en strategi, se for eksempel stortingsmeldingen om Et nyskapende og bærekraftig Norge  som ble lagt fram nylig. Forskningsrådet har flere programmer som stimulerer til kobling av forskningsmiljøene og nærings- og arbeidslivet.

Jeg tror trinnene for å skape kunnskapsbasert praksis: refleksjon, utfordre, søke litteratur, kritisk vurdere, anvende og evaluere - kunne vært brukt innenfor mange fagområder.