Før valget i høst ble det arrangert et folkemøte om kunnskapspolitikk i Nord-Trøndelag. Invitasjonen til møtet gikk ut et år i forveien, og alle partiene stilte med sine fylkeslistetopper. Pressen var der, oppmøtet var bra og alt lå til rette for en spennende debatt.

På forhånd var det annonsert med spørsmål som:

• Trenger Nord-Trøndelag en kunnskapsstrategi? I så fall - hva skal en slik strategi gå ut på?
• Hvordan skal man forholde seg til trenden om sentralisering av forskning og utdanning?
• Hvordan skal man utvikle de forsknings- og utdanningsinstitusjonene man har?

Møte ble i stor grad preget av god-dag-mann-økseskaft-prat i forhold til de antydede problemstillingene.  Politikerne snakket mest om skole og lærernes arbeidsvilkår. Og det er sikkert både forståelig og naturlig.

Opplevelsen har ikke sluppet taket i meg. Hvorfor var diskusjonene om forskningsbasert kunnskap fraværende? Nylig erkjente jeg at dette er mitt ansvar som forskningskommunikator. Det holder ikke å fortelle om forskningsresultater. Vi må også fortelle hva forskning er, og vise at kunnskap brukes og er nyttig.

For oss som arbeider i et anvendt oppdragsbasert forskningsinstitutt og lager brukskunnskap hver dag er dette selvfølgelig: at kunnskap brukes når det bestemmes hvordan samfunnet skal utvikle seg. Vi lager stadig vekk kunnskap som brukes i beslutninger om utbygging av flyplasser, opprettelse av nye bedrifter, nedleggelse av skole, justering av praksisen rundt lærlinger, hvordan skaffe flere ingeniører til et distrikt etc.

Men det er ikke noen selvfølge å bruke forskning - kunnskap - til beslutningstaking og ny tenking. Det finnes pedagogisk teori som skiller mellom det å gjengi, å overføre til praksis og å bruke kunnskap i (ny)tenking. Mest krevende er å bruke kunnskap til (ny)tenking.

Jeg møter utfordringen når studenter skal forberedes til studieoppgaver. Det oppleves uvant både å skulle bygge på andres kunnskap og lage brukskunnskap for andre. Fra grunnskolen er man vant til å lære – skaffe seg selv kunnskap, og gjengi den. Det er en tilvenningsprosess å skulle bruke forskning i det daglige arbeidet. Det er dette som kalles forknings- eller kunnskapsbasert – og som er mer enn honnørord i festtaler.

Forskningspolitikk dreier seg om hvordan man lager og bruker kunnskap. Det er en del av det å drive forskningkommunikasjon å vise at forskning er nyttig brukskunnskap. Som forskere og forskningskommunikatorer har vi en jobb å gjøre!