Studentene er for dårlige, statlige inngrep er noe dritt og sjøl er vi gode. Dette er en litt bredpenslet oppsummering av de vitenskapelige ansatte ved norske universitet og høgskolers syn på studiekvaliteten i høgere utdanning.

Kvalitetsbarometeret  ble lagt fram av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning (NOKUT) i høst. Ved første øyekast kan resultatene virke arrogant, men samtidig er mange av signalene interessante.

Selvvurderingen når det gjelder utdanningenes forskningsbaserte utgangspunkt er veldig god. Bare 3 prosent mener at forskningsbakgrunnen er svak. Og hele 81 prosent av ansatte i private høgskoler sier at forskningsrelevansen er god.

Når det gjelder yrkesrelevans er ansatte i private høgskoler de som har den absolutt beste vurderingen. Generelt er vurderingene gode for de akademiske yrkesskolene som medisinere, jurister, ingeniør, lærere og økonomer. Lavest yrkesrelevans er det innen humanistiske fag og kunstfag. Også når det gjelder universitetsbachlorene er man usikker på yrkesrelevansen. Her ser det ut som utdanningens kobling til det virkelige liv påvirker.

Selvtilfredsheten er stor når det gjelder undervisning. Spesielt professorene er veldig fornøyd med sine egne didaktiske ferdigheter. Noe av det mest slående trekket med undersøkelsen er at det er de andre – studentene – som er det viktigste objektet for kvalitetsforbedring i norsk høgere utdanning.

Tankevekkende er det at de private skolene er mest fornøyd med de fagdidaktiske siden ved studiet. Samtidig er de private skolene mest opptatt av at undervisningskvalitet er viktig. Aner vi her en kulturforskjell - eller er det en selvmotsigelse?

Iøynefallende er det også at man i stor grad er skeptisk til kvalitetssikringssystemet som alle akkrediterte institusjoner må ha. Om det er systemene som er for dårlige, eller irritasjon over at noen legger seg borti hva man gjør, som ligger til grunn for systemskepsisen er usikkert. Interessant er det i alle fall at ansatte i private høgskoler er langt mer positive til dissesystemene.

Det ser også ut til at det er profesjonsutdanningene som er mest didaktisk orientert, og aller mest medisin og helsefag. Her er det systematiske forskjeller – kulturforskjeller? – når det gjelder oppfatning av tingenes tilstander. Private og profesjonsutdanninger virker å være mest markedsorienterte.

En mulig oppsummering er at lærerne opplever det vanskelig å nå læringsmålene med dagens studenter - som er annerledes enn før, med større spredning i inngangskvalifikasjoner og arbeidsinnsats. Noe som sannsynligvis er relevant.  Men da burde det være vesentlige forskjeller mellom lukkede studier med høge inntakskrav (elitestudiene) og åpne studier – uten at det er tydeliggjort i undersøkelsen.

Hvis det er sånn at det primært er studentene som er nøkkelen til bedre kvalitet i høgere utdanning i Norge må vi snakke med dem. Det innebærer både å lytte til dem og å ta tilbakemeldinger på alvor. Være tydelige på krav – og kanskje mer bevisst med hensyn på sørvisnivå og hvordan vi skaper meningsfull læringsstøtte.

Samtidig kan jeg la være å spørre meg selv, når jeg akker meg over at studentene er annerledes: Er det studentenes feil, eller er det jeg som er i ferd med å bli minst en generasjon skeiv – og gammeldags?