Torsdag fikk jeg et eksklusivt møte med bergkunstens magi. Midt i Norge – langt ut på bondelandet - skjedde det. Forskere fra Vitenskapsmuseet NTNU  og Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU)  oppfordret til lyssky virksomhet. De kledde av berget og viste det fram - offentlig.

«Nattlysing av bergkunst på Benan» var invitasjonen. Du må være rimelig lokalkjent for å finne fram. Men etter en del kjøring i til dels ukjent land parkerte jeg bak en låve. Det var mange biler der. På åkeren ved siden av var det satt ut fakler. Noen hundre meter borte i mørket var det lys. Jeg tok et godt tak i fotografiapparatet og lot faklene vise vei. Mørkt var det – bløtt også, forresten. Men jeg var utstyrt med støvler og full regnbunad.

Da jeg nærmet meg lyset så jeg folk som tuslet rundt. Jeg hørte også en dur – sikkert et aggregat som skapte lys i lyskasteren. Jeg nærmet meg forsiktig. Folk snakket. «Hei» sa noen jeg ikke kjente - igjen. Jeg myste forsiktig på menneskene og berget og lyset - og ble ubemerket en del av forsmalingen.

En gruppe arkeologer driver og dokumenterer et nytt felt med helleristninger ved gården Benan i Steinkjer  denne uka. Det vil si: nytt er det jo ikke. Ristningene er laget noen hundreår før år null. Men feltet ble oppdaget i 2003 av grunneier Arnfinn Benan.

Helleristningene er vanligvis tildekket med torv. Berget er såpass forvitret at torvtildekkingen er en måte å verne ristningene på. Men i disse dager har arkeologene kledd av berget for å dokumentere tegningene. I den sammenhengen hadde de raust invitert interesserte til å ta del i «hemmeligheten».

Iscenesatt med høstmørket og noen kraftige lyskastere framsto tegningene på berget tydelige, selv for en amatør som meg. Nattlysing kaller arkeologene det. Et eksklusivt møte med bergkunsten. Litt mystikk var skapt også ved at veien fram fra berget var utstyrt med flammende fakler.

Omtrent 50 interesserte var møtt fram. Rart hvor ugjenkjennelige vi blir i mørket. Det var nesten umulig å kjenne igjen folkene – i alle fall i starten. Kontrastene mellom mørket og de skarpe lyskasterne gjorde at både øynene og personene ble litt rare. Men bergkunsten ble tydelig.

Arkeologene fortalte om båter, offergroper og dyretegninger, om førromersk tid og mye mer. Er alle arkeologer utstyrt med et pedagogisk gen – eller lærer de pedagogikk i studiene sine? De var flinke til å fortelle og forklare. Det ble stablet opp bestemødre på rekke og rad for illustrere hvor lenge siden ristningene var laget. Hodet brukte de for å illustrere jorda og snurret rundt og forklarte årstider og alskens naturfenomener på denne måten.

Litt hi-tec var det også. NIKU-arkeologene fortalte om forskningen sin og at de prøver ut nymotens skanning – digital registrering av tegningene – for å gjenskape berget på datamaskinen i ettertid. Dette er en erstatning for tidligere avtegningsmetoder (kalkering). Skanningen gir mange nye muligheter til å forske på, formidle og forvalte ristningene.

På veg heim var jeg relativt gjennomblaut. Jeg konstaterte at støvlene må byttes ut. Den venstre tar inn vann. Det raslet i regnbuksa og det dryppet vann fra fotografiapparatet.

Men unikt og lærerikt – sært om du vil – var det. Flott formidlet!!