Nylig leste jeg kollega Gjermunds skriverier om at «Opplevelsen av liminalitet forener mennesker på tvers av sosiale skillelinjer. I den liminale sone har alle en umiddelbar oppfatning av sosial likhet, noe som bidrar til felleskapsfølelse eller ”communitas”».

Heftige greier. Så heftig at da jeg skrev om – formidle – disse forskningsresultatene  unnlot jeg å bruke begrepet liminal. Men i en blogg kan jeg trekke litt i begrepet. For det er ganske spennende det som sies her.

Dette er festivalforskning. Opprinnelig var liminalitet knyttet til overgangsriter, for eksempel når mennesker passerte fra et stadium i livet til et annet: å bli voksen gjennom konfirmasjon, eller det å bli myndig.

Liminalitet brukt i festivalsammenheng handler om å tre inn i en frisone, eller fornøyelsessone, der bindingene til hverdagslivet oppheves. Med andre ord: friminutt. Og i friminuttene blir vi like – også når vi er på festival.

Jeg fikk umiddelbart en assosiasjon til fjorårets Steinkjerfestival der Deep Purple opptrådte i Steinkjer. Jeg var der, som forsker, og så på galskapen. 5000 mennesker var samlet for å oppleve fordums helter: Roger Glover, Ian Paice, Ian Gillan, Don Airey og Steve Morse.

Jeg skrev i en lokal blogg at «Steinkjerbyggene var der i hopetall. Her var unge og gamle, direktører og kjøttskjærere, VIP-er og spirrevipper… … og aldri før har 5.000 personer sunget “Smoke on the water” unisont på Guldbergaunet stadion.»

Det er vel dette som er en liminal sone med tilhørende communitas. Et grensesprengende friminutt. Et magisk øyeblikk.

Det er noe interessant med denne felleskapsfølelsen. Det skjer en slags uniformering. Uni betyr ’ens’ og uniform ‘ensartet eller konform’. Vi var der: der og da.

Der har noe med sted å gjøre og da med tid. Forsker og geograf Gjermund sier at stedet er viktig for å ramme inn øyeblikket. Og når jeg kjenner etter treffer han meg.

Jeg var for mange år siden i USA og besøkte en kompis. Vi suste rundt, og en kveld var vi i Red Rocks på konsert – tror jeg. Ærlig talt husker jeg ikke hvem som spilte, men jeg husker stedet: Red Rocks. Jeg har ikke tenkt på denne opplevelsen på flere tiår. Plutselig leser jeg Gjermunds resonnement og kjenner meg igjen, husker Red Rocks og slår det opp på Internett.

Vi har litt av det samme når musikkteateret Eplene i messehagen, om gruvesamfunnet i Malm i Nord-Trøndelag, spilles ute foran det gamle gruvetårnet. Stedet utgjør en forskjell når det gjelder opplevelse.

Tilsvarende blir Spelet om Heilag Olav,  som framføres på det spesialbygde naturamfiet på Stiklestad, unikt gjennom sin stedstilknytning.

I festivalsammenheng er stedet som et sandslott, sier forskerne. Magien må bygges opp hver gang. Det er sjeldent jeg kjenner det så godt som i amfiet på Stiklestad. Hvert år, hver forestilling, bygges denne fortettede magien, som gjør at forestillingen blir unik – for meg.

Det er vel dette som er festivalkvalitet: De unike øyeblikkene med opplevelser.