Nylig lærte jeg meg et nytt ord: serendipitet. Ordet betyr noe sånt som lykkelige, uplanlagte sammentreff, og i følge kollega Espens nylig avlagt doktorgrad er det et viktig element når bedrifter etablerer seg i utlandet.

Da jeg googlet ordet fikk jeg mange treff. Begrepet er en slags presisering av munnhellet «hell i uhell».

Ordet har eksistert siden 1754 i følge svensk wikipedia. Det stammer fra en fortelling om «Tre prinser fra Serendip» (nåværende Sri Lanka), der prinsene stadig vekk gjorde tilfeldig og skarpsindige oppdagelser av ting de ikke var ute etter.

Opprinnelig betyr ordet evnen til å oppdage andre ting enn det som var formålet å oppdage. En slags evne til se hvilke tilfeldigheter som er viktige.

I forsking er serendipitet et velkjent fenomen. Det burde jeg sikkert visst. Det vil si: jeg vet at lykkelige, uplanlagte sammentreff forekommer i forskning. Men det var litt deilig å få et begrep på fenomenet. Sir Alexander Flemmings oppdagelse av penicillinet er et klassisk eksempel, hvor et uhell fører til en Nobelprisbelønnet oppdagelse.

Serendipitet er også nært knyttet til innovasjon. Et eksempel er Ingvar Kamprad som hadde en liten bedrift i Älmhult i Småland. Bedriften solgte i utgangspunktet krimskrams på postordre. De begynte også med møbler og sendte dem som postpakker, umontert for å spare kostnader. Dette ble starten på IKEA, som den dag i dag selger umonterte møbler med suksess.

Uplanlagte sammentreff, serendipitet, er en oppdagelsesprosess som består av:

• å øke antallet tilfeldigheter
• oppøve evnene og viljen til å se etter nyttige tilfeldigheter og
• et miljø som aksepterer tilfeldigheter

Da kan uventede bli til noe verdifullt.

Serendipitet kan brukes som et argument for stor frihet i forskningen. Jo større selvstendighet, jo større sannsynlighet for å finne noe tilfeldig. Men argumentet kan også være stikk motsatt. Når de store oppdagelsene skjer ved tilfeldighet, så trenger man ikke (penger til) forskning.

Troen på tilfeldige sammentreff er ganske vanlig i forskning og utviklingsarbeid. Programmer som foreskriver nettverk og arenabygging har innslag av serendipitet-tenking. Også Espen argumenter  for et vist innslag av tilfeldighet i vellykkede utenlandsetableringer.

Preaktiv er et annet nytt ord jeg møtte i den samme avhandlingen. Dette ser mye vanligere ut. Men her er resultatet fra Google nesten tomt. Ordet er kanskje funnet opp av Espen?

Forstavelsen «pre» henspeiler på betydningen fortrinn. Preaktiv betyr å være bevisst på aktivitet eller forhold som fører til fortrinn. Dette i kontrast til reaktiv, som er litt passivt og mekanisk å reagere på det som skjer. Og proaktivt, som litt unyansert kan oppfattes som aktiv for aktivitetens skyld.

I begrepet preaktiv ligger det å være aktiv på en lur måte. Når man kobler dette med serendipitet blir det en resept på hvilke tilfeldigheter man skal se etter.

Preaktiv serendipitet blir ei oppskrift på flaks: En oppdagelsesprosess hvor man har teft for hvor man flakser. En blanding av dyktighet, kreativitet, evne til å observere og nysgjerrighet.

Jeg har bare et problem med ordet serendipitet. Jeg klarer ikke å uttale det uten briller på nesen – og det har noe med hukommelsen min å gjøre.