Jeg har de siste månedene hatt gleden av å lese og skrive om tre av mine kollegers doktorgradavhandlinger. Og det er ikke snev av ironi i ordet glede.

«Kvasiorganisasjoner», «sosiotekniske ensembler», «hybridkollektiver», «sentripetale krefter» og «territorielle relasjonelle kapabiliteter» er noe av fagbegrepene jeg har fått innblikk i. Økonomen Margrete har skrevet om kvalitetsledelse innen landbruket, sosiologen Robert om energiøkonomisering og geografen Espen om internasjonalisering. Det er rett og slett spennende og lærerikt å tråkle seg gjennom god og grundig forskning.

Noen av resultatene fra disse avhandlingene er forsøkt formidlet til ikke-fageksperter. I gjennomsnitt er mine skriverier om rapportene på 500 ord. Tekstene er popularisert og mange vil kanskje si at jeg har karikert og vært flåsete - ja kanskje noe vil påstå jeg har voldtatt originalarbeidene.

Er det jeg driver med rett og slett mangel på respekt for forskerne? Margrete, Robert og Espen har brukt mange år på sine avhandlinger, og skrevet flere hundre sider. Jeg har brukt noen timer og rablet ned noen hundre ord.

Lørdag 20. september hørte jeg P2-programmet Kurer som handlet om når journalistikk møter vitenskap. Her ble uttrykt frykt for at en useriøs journalist skulle redusere «det store prosjektet» til et flåset utsagn.

Det var tilsynelatende aksept for at forskning må forenkles når det presenteres hvermannsen, men ikke tabloidiseres. I tabloidisering, slik jeg forstår det, ligger det at forskningen ikke må brukes urettferdig sensasjonspreget eller i usaklige sammenhenger. Og begge partene i programmet hadde møtt vriompeiser og udugelige representanter. Summa summarum så handler det om tillit, kunnskap og folkeskikke. Forskere vil bli tatt på alvor som fagfolk, og journalistene vil bli respektert som uavhengige pressefolk. En viss gjensidig forståelse for rollene synes nødvendig.

Det er et faktum at forskning i sin originaltapning ofte er vanskelig, utilgjengelig og fremmedgjørende for ikke-eksperter. De fleste forskerne trenger hjelp til å forenkle arbeidene. For det er en forskers plikt å formidle resultatene, også til folk flest. Formidlet med redelige hensikter vil en lesbar, forståelig og interessevekkende artikkel fungere som en inngangsport til det tyngre forskningsstoffet.

Jeg har tre prinsipper i arbeidet med fagskriverier som skal leses av vanlig folk:
• det skal kunne forstås av min gamle mor
• den skal sjangermessig og faglig være slik at media kan bruke den
• forskeren som har skrevet originalverket skal kjenne seg igjen og synes det er OK.

Med det prøver jeg å møte leseren, forskeren og forskningen med respekt - også  Margrete, Robert og Espen. Jeg har lest. Vi har diskutert og jeg har skrevet. Og etter som jeg er en intern forskningsformidler har vi avstemt de populariserte aspektene.

Men jeg føler medansvar når Margrete blir utfordret av bransjens mektige menn som føler seg forurettet – kanskje fordi jeg har oversatt forskerens utsagn om «manglende kvalitetsledelse i kvasiorganisasjoner» til «nærsynte potetleder». Teksten er min i den forstand at jeg har ansvaret for tekstens eventuelle feil og mangler. Men forskeren blir konfrontert med leserens tolkning av innholdet - både den positive og den negative.

Kunnskap skal engasjere. Det er et godt tegn – det vitner om god forskning. Er det noe som fatter interesse, eller blir forstått bedre, gjennom min framstilling er det bra. Blir noe misforstått på grunn av min forenkling er det uheldig. Så lenge det er sant og rett det som skrives gjør både forskeren og formidleren jobben sin.

Kanskje er det mest riktig å se på populariserte forskningstekster som teasere - et utvalg av helheten som skal gi en antydning om innholdet i den originale rapporten. Teaser betyr «ertekrok», i følge mi ordbok. Kanskje kan den stimulere forskere til innsikt og pirre allmennheten til mer lesing.