Tenkte jeg det ikke! For noen uker siden sto jeg fram og innrømmet at jeg var en unnasluntrer og ikke hadde deltatt på verdenes største helseundersøkelse - Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT). I dag fikk jeg bevet. «Du får med dette en ny mulighet til å bidra» på en forenklet måte.

Vi er ca. 50.000 nordtrøndere som lurte oss unna helseundersøkelsen. I disse dager blir vi påminnet at vi ikke gjorde vår frivillige samfunnsplikt. Det kaller jeg salt i såret. Attpåtil blir jeg bedt om angi hvorfor jeg ikke møtte første gangen – altså bare hvis jeg ønsker det da.

På den andre siden er jo dette en måte å lette min dårlige samvittighet på. Svarer jeg på disse 19 spørsmålene kan jeg i morgen si at også jeg deltok i Helseundersøkelsen – riktig nok på en forenklet måte - HUNT-light for unnasluntrere!

Jeg har prøveutfylt skjemaet, og føler meg litt negativ. Jeg har svart – krysset av – «nei» på det meste. Jeg var virkelig i humør til å ville bidra nå, og håpet å kunne fått svart positivt også.

Det eneste spørsmålet jeg med god samvittighet kan svare «ja» på er om jeg har vært hos fastlegen det siste året? Han var også opptatt av om jeg hadde vært på helseundersøkelsen.

Ellers er jeg ikke plaget av sure oppstøt, hodepine, dårlig hukommelse, sår på tåa, astma – hadde jeg enda røyka. Derfor blir det «nei» over hele linja. Kanskje kan jeg svare «litt» på irritabel og om jeg mosjonerer.

Rene bonusen å få skrive noe så intelligent som tall i spørsmålet om høyde og vekt.

Det er interessant og nyttig å være forsker og svare på slike undersøkelser. En faglig utfordring med slike opplegg hvor man sender ut spørreskjema, er manglende kontroll med de som skal svare.

Forskning er jo en kamp mot feilkilder, og manglende styring med hva svarerne gjør er kjent fra forskernes oppskriftsbøker. En spennende utfordring i så måte er nettet og Facebook, YouTube, blogger etc. Dette er sosiale nettverk som er deltagerdrevne og åpner for toveis kommunikasjon.

Det kunne vært fristende å utfordret bloggsvermen og nettsamfunnenes krefter og skapt en boikott av hele oppfølgingen av Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag. Slike nett-snakkiser kan være veldig effektive, og et dårlig rykte eller et uønsket budskap spres hurtig og ukontrollerbart.

Vi har vel alle hørt om eksempler på firmaer som har fått bloggsvermen mot seg og bukket under. I bobyen min Steinkjer var det en julegateliga, som brukte Facebook for å mobilisere til aksjon mot en bestemt type julepynt, og på noen dager hadde de vervet flere hundre julegateforkjempere.

Nå skal ikke jeg oppfordre til svaravholdenhet – jeg har venner som arbeider med Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag. Med det er et artig, og skummelt, resonnement rent faglig. Internett og sosiale nettverk har blitt et fenomen som også kan påvirke forskningen.

Jeg har ikke hørt om noe tilfelle hvor respondentene på postsurveyer (undersøkelser hvor spørreskjemaet sendes i posten til de som skal svare) har brukt Internett og råttet seg samme og ødelagt en undersøkelse. Men som forskere i framtiden må vi vel også ta høyde for at det kan skje.

To spørsmål til slutt. Det bruker gjerne å være det til slutt i forskningsrapportene også.

• Har jeg med denne bloggen påvirket respondentene og deres atferd - og hvordan oppdager HUNT-erne det?
• Hva gjør HUNT-erne med dem som ikke svarer på denne undersøkelsen? Kanskje jeg skal …