For ei stund siden var jeg sammen med en gjeng ledere i Statens vegvesen i Midt-Norge. Vi skulle trene på å skrive kronikker. Det er noe ved det møtet som har satt seg fast i meg.

En del av kurset var å diskutere deltagernes kronikkutkast. Mange hadde skrevet om sikkerhet og Statens vegvesens rolle i den sammenhengen. Og jeg må bare innrømme det: jeg hadde aldri tenkt den tanke helt ut. Hva er vegbyggerens rolle når det gjelder trafikksikkerhet.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde tenkt. Men jeg var vel der at vegbyggeren skal sørge for at vegen er så bred at møtende biler kommer forbi hverandre og at ikke svingene er så krappe at de blir vanskelige å kjøre.

Trafikkforskerne er entydige på at førerfeil er den dominerende ulykkesårsak. Jeg har totalhavarert tre biler i mitt kjørende liv. Og når sant skal sies er det ingen andre enn sjåførene å skylde på. I første tilfelle var det en trøtt og uerfarne sjåfør, i det andre tilfellet var det en uoppmerksom sjåfør og i det tredje tilfellet var det nok en ungdom som feilet. I to av tilfellene var det glatt veibane, men vi har vinter i Norge.

Møteulykker og utforkjøringsulykker er de største utfordringene, sier de som arbeider med trafikksikkerhet. Det er i slike ulykker at folk blir drept eller alvorlig skadet.

For å unngå møteulykker bygges midtdelere. Svinger utslaking og det ryddes i sideterreng for å unngå velt og treff mot faste gjenstander ved utforkjøring. Det bygges rekkverk, spor i asfaltdekker utbedres, det ryddes og skapes bedre sikt langs vegen og ikke minst det brøytes og strøs.

Men dette er jo tiltak som tar sikte på å minske konsekvensene hvis jeg kjører tulling. Og jeg sliter med at mye av fokuset er på å redusere omfanget av ulykker og ikke på å redusere ulykkene.

Det er selvsagt veldig bra at andre trafikanter skjermes hvis jeg flipper ut. Og ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det sikkert også lønnsomt at jeg påfører meg, og andre, minst mulig skade hvis jeg utsetter meg for en ulykke. Med det er noe her om at jeg faktisk fritas for konsekvensene av å være uaktsom.

Å kjøre bil blir oppfattet som enkelt og uproblematisk fordi det er så vanlig, hevder en nestor innen trafikklæreropplæring. Men bilkjøring er verken lett eller ufarlig, sier han.

Årlig omkommer 250 personer, og 12.000 personer skades, i trafikken i Norge. Bilkjøring betraktes som et nasjonalt helseutfordring og et alvorlig samfunnsproblem. Ulykkene forteller oss at bilkjøring ikke bare er en uskyldig aktivitet eller en ufarlig fritidssyssel.

Myndighetene kan vel aldri forhindre at mennesker drepes og skades i trafikken – tross sin nullvisjon. Vi må alle – du og jeg – kjøre på en måte som reduserer faren for ulykker Det beste og viktigste bidraget er at vi avpasser fart etter forholdene og hviler når vi er trøtt - og bruker bilbelte. (Men dette med sikkertsbelte er igjen en sånn greie for å redusere konsekvensene av handlinger. Men det er jo en måte å vise samfunnsansvar på da.)

I trafikkopplæringen snakker man om at vi alle skal bli mer bevisste bilførere som viser god samhandling i trafikken.

Alle synes å være enige om at de fleste ulykkene skyldes sjåføren. Førerretten må tas på alvor.