Ved de fleste studier skal studentene utføre studentoppgaver. Navnene kan være litt forskjellig, men hensiktene er stort sett de samme: å vise faglig tenking og arbeidsmåte, arbeide selvstendig og kunne skrive en større faglig tekst.

Veiledningen anbefaler gjerne at framstillingen skal gjøres etter den klassiske IMRAD-strukturen – innlending, metode, resultat (and) diskusjon – til en vitenskapelig artikkel.

Den vitenskapelige artikkelen er viktig for forskere. Og at den er pensum på forskerutdanninger som vitenskapelige mastergradutdanninger og doktorgradutdanninger er en selvfølge. Men bør det å skrive vitenskapsprosa være en ambisjon for alle høgere utdanninger?

Alle med en høgere grad-utdanning skal være i stand til å lage skriftlige framstillinger av faglige problemstillinger. Det går klart fram av kvalifikasjonsrammeverket for høgere utdanning. Og at det innebærer en del sakprosasjangerhåndverk ser vi som vurdere eksamensarbeider. Her tenker jeg på det å kunne drøfte og resonnere på en måte som er i tråd med idealer om presisjon, åpenhet, ryddighet og redelighet.

Men er det å skrive (kvasi)vitenskapelige artikler relevant for profesjonsrettede utdanninger på bachelor- og mastergradsnivå? For profesjonsutdanningene er ofte ambisjonene å utdanne reflekterte praktikere som er i stand til å drive kunnskapsbasert praksis.

Sakprosaområdets argumenterende og utgreiende tekster har flere sjangere enn den vitenskapelige artikkelen. Blant annet fagessayet, også kalt vitenskapelige essay. Kanskje kunne fagessayet vært en sjanger som hadde ivaretatt profesjonsutdanningenes læringsmål om erfaringsbasert og praksisorientert funderinger vel så godt som vitenskapsprosaen.

Så vidt jeg kan se er fagessayet lite brukt. Kanskje fordi sjangeren er uklart avgrenset eller er krevende. Det varierer hvor litterært og formalistiske formen er definert. Sjangerkravene kunne sikkert vært utviklet og tydeliggjort bedre.

Den vitenskapsakkrediterte publikasjonskanalen Tidsskrift for Norsk Psykologforening er tydeligvis et fagtidsskift som anerkjenner og bruker fagessayet. Her skilles det klart mellom fagartikkelen (den vitenskapelige artikkelen) og fagessayet.

For meg er det viktigste med fagessayet at det har en tydeligere fortellerstemme, hvor hovedpoenget er faglig refleksjon. Refleksjon er en del av det å lære og utvikle sin egen praksis. Det er vel greit at forskning og ny kunnskap brukes til å gjøre næringsliv og offentlig tjenesteyting bedre også?

La oss ikke utvatne vitenskapsprosaen, men la den vitenskapelige artikkel være forbeholdt publisering av ny innsikt som er fagfellevurdert. Samtidig tror jeg læringen og bruken av forskning hadde blitt styrket med mer relevante krav til sakprosaen spesielt innen profesjonsutdanningene.

Kanskje kunne vi som fagfolk også brukt fagessayet mer. Både for å drøfte aktuelle spørsmål og stimulere til debatt.