Nylig leste jeg at Charlotte Hartviksen Lem reflekterte over økonomien i «Dyrene i Hakkebakkeskogen» da hun var seks år. Undringen hennes gikk på at bakermester Harepus fikk butikken til å går rundt ved å bake bare ett brett med pepperkaker. Eventuelt at pepperkakene var fryktelig dyre.

Imponerende. Jeg kan ikke huske en eneste tanke fra jeg var seks år. Om det skyldes manglede tenking eller dårlig hukommelse kan man jo spekulere på. Av og til forstår jeg bedre hvorfor noen blir noe stort - og jeg bare er meg.

Spennende er også Lars Jacob Tynes Pedersen og Knut J. Ims sin argumentasjon for at skjønnlitteratur gir handlingskompetanse for ledere.

Det er at faktum at mange skoleflinke ledere ikke får det til i praksis. Kunnskap fører ikke uten videre til handling – eller ledelse. Men skjønnlitteratur kan virke handlingsutløsende.

Ledelse er handling gjennom mennesker, og da må man også forstå mennesker. Skjønnlitteratur gir både opplevelser, innlevelse og innsikt. Skjønnlitteratur gir et register av tanke og følelsesmessige utrykk som sakprosaen ikke byr på. Skjønnlitteraturen gir trening i å se, føle og leve seg inn i andre menneskers liv. Det kan være nyttig for nerder.

Pedersen og Ims støtter seg på Aristoteles, og skiller mellom tre intellektuelle dyder som er viktig i profesjonell, praktisk og sosial handling:

• teknisk kunnskap (techne)
• teoretisk kunnskap (episteme)
• praktisk klokskap (fronesis).

Praktisk klokskap utvikles i stor grad gjennom praktisk erfaring og ved å observere andres handlinger. Skjønnlitteratur kan være en viktig kilde til å «observere» andres handlinger og følelsesliv og læring av praktisk-sosial handlingskompetanse, påstår Pedersen og Ims,. Kanskje leser vi for lite skjønnlitteratur på blårusskolene?

Nå er ikke jeg leder, og bra er det. Jeg er ingen lystleser. Jeg har alltid skyldt på at jeg er for dårlig til å lese – det går for seint. Dessuten gjør alderen det slik at bokstavene stadig vekk blir mindre og mer utydelig.

Ja, ja – en får vårrå som e’n e, når’n itj vart som’n skoill.

PS: Jeg så et TV-program om Snåsakaill’n (Snåsamannen) forleden. Der var trøndersnakkingen tekstet. I tilfellet noen ikke forstår den siste setningen, som er på tilnærmet snåsakaill-dialekt, så betyr det: Man får være som man er, når man ikke ble som man skulle.