Et sørgelig syn

Da jeg fikk Dismutenibtes inn i konserveringslaboratoriet, var hun et sørgelig syn. Mumiebandasjene i uorden og avrevne. Hundrevis av små tøyfragmenter rundt og under hodet. Et stort liksvøp går fra under føttene og opp til midjen, mye mangler, resten er skittent og delvis forrevet.

Da jeg løftet på dette svøpet så jeg at kroppen og de avrevne tekstilene var dekket med et rikelig dryss av noe som ligner grov sagflis, og mange flak av glassaktig, svart harpiks oppi det hele. Et stort, rødt tekstil som en gang svøpte inn den helbandasjerte mumien, lå krøllet halvveis under den, halvveis langs siden.

"..ansigtets ben nesten rent blottede."

Hodet er blottlagt, vakker hodeform, med fint, lyst, kortklipt hår. På den ene siden av ansiktet ser man rester av bandasjer og harpiks. På den andre siden ser man selve kraniet, her mangler både bløtvev og tekstiler.

Forklaringen på dette finner vi i artikkelen der museets direktør, Ludvig Kr. Daa, beskrev funnene fra sin undersøkelse. Den er publisert i Forhandlinger i Videnskabs-selskabet i Christiania, Aar 1875. Daa forteller: «Navnlig var ansigtet ganske skjult af et temlig tykt lag harpix eller jordbeg (asfalt). Vi lode denne glasagtige haarde maske med et skarpt jern støde fra det halve ansigt. Derved fremkom ansigtets ben nesten rent blottede.»

Dette virker relativt brutalt sett med dagens øyne. Men vi må huske at Daa undersøkte mumien i en vitenskapelig forankret tradisjon, med de midler og metoder man hadde til rådighet på den tiden. Han sier selv at hans beskrivelse kan "..sammenholdes med de meget fuldstændige granskninger af lignende mumier, der allerede have været offentliggjorte, især af Franske og Tyske lærde."

Vi vet jo at de ikke hadde tilgang til dagens teknologi for ikke-invasive undersøkelsesmetoder. For eksempel ble røntgenfotografiet ikke oppfunnet før i 1895, 20 år etter Daas undersøkelser. (Når det er sagt, egyptologien var raskt ute til å se potensialet i denne nyvinningen, allerede i 1896 ble den første mumien røntgenfotografert, i Frankfurt).

En annerledes dag på studiet

Denne sommerdagen i 1875, da Daa, egyptologen Lieblein og anatomen Voss undersøkte Dismutenibtes, hadde de studenter med seg. De må ha vært overveldet over å få være til stede ved denne begivenheten. For det var en stor begivenhet, denne første egyptiske mumien på norsk jord, og som skulle undersøkes etter mønster fra lignende seanser på kontinentet. 

Studentene fikk jo være der og se hvordan det ytterste røde kledet ble klippet opp. Og deretter hvordan saksen klippet seg gjennom flere lag svøp og bandasjer, til den balsamerte kroppen ble blottlagt.

Det må ha vært fascinerende å se de høye herrer vikle av de lange tøystrimlene som med stor omhu var surret omkring kropp, armer, ben, hender og føtter. Kanskje de fikk kjenne på de "smaa tuller med tøi, som vare innputtede i legemets hulheder eller i lemmenes mellemrom og fordybninger"? De kunne iallefall tydelig se hvordan de hadde blitt brukt til å fylle ut søkk og hulrom og skape en jevn flate for de store bandasjene som skulle surres omkring mumien.

Et uhell?    

Som en del av balsameringsprosessen var det helt store mengder flytende harpiks over den tørkede kroppen og det første tøylaget. Da den stivnet, dannet den et svart skall over magen og brystet, hardt, men ikke spesielt sterkt. Dette skallet er nå i mange små biter. Var det et uhell at det brakk opp i små deler mens de pakket opp mumien? Eller ble det gjort med hensikt?

Det var nok det siste: Da undersøkelsen fant sted ønsket Daa og hans kolleger fra universitetet å finne ut mest mulig om mumien, hvordan den var fremstilt, og informasjon om den døde, som kjønn, etnisk bakgrunn og alder. Da måtte de ned i dybden av kroppen.

En ryddejobb

De mindre skjelettdelene har absorbert harpiksen, og er svært skjøre. Så skjøre at da professor Voss tok med et stykke av den ene foten for å få den "rent skeletteret", smuldret den hen mellom fingrene hans. I dag mangler fremparten av begge føttene. Hva som skjedde med den andre foten, vet vi ikke. Kanskje ligger den på Anatomisk institutt på Universitetet i Oslo? Det må jeg undersøke! Det er jo "bare" 141 år siden den eventuelt havnet der, og vi snakker jo lange linjer på vårt universitet og universitetsmuseum!  

Bukhulen var fylt med et tørrstoff for at kroppen skulle ha en fin fasong, og ligne den slik den var da Dismutenibtes levde. Dette stoffet består av plantemateriale – kanskje duftende urter – en metode balsamererne brukte til tider, som et alternativ til å legge inn tøyruller for å fylle ut magen. Og disse planterestene er nå oppi bukhulen, i armkrokene, rundt bena, oppå hendene, mellom bandasjelagene, rundt omkring overalt. Og jeg har fått ryddejobben...