Mumien vender tilbake!

Dette var vel en fengende tittel! Klisjé naturligvis, men du verden, når det gjelder mumier har man mange titler å ta av, av den B-filmaktige typen. Bare hør på noen filmtitler her, jeg nevner i fleng: The Mummy, The Mummy Returns, The Mummy’s Hand, The Mummy’s Tomb, Blood from The Mummy’s Tomb, The Mummy’s Shroud, The Mummy’s Curse, eller som kombinasjon: The Curse of the Mummy’s Tomb.

Dette må jeg kanskje komme tilbake til i et senere blogginnlegg, om den store fasinasjonen for mumier gjennom tiden. Mumiemania, det blir et passende navn!

Men nå: Forrige uke ble jeg ferdig med den praktiske delen av oppgaven med undersøkelse og konservering av mumien til Dismutenibtes. Etter en siste fotosession på fredag, kunne jeg og min kollega Eivind Bratlie bære mumien i kisten tilbake til monteren.

Transportetappe

Et gammelt museumsbygg er ikke nødvendigvis så godt tilrettelagt for logistikk, så turen gikk fra lab’en, gjennom materiallageret, ned i heisen, gjennom Arktis, langs det bakre reposet i 2. etasje, en pustepause i Amerika, så inn i Egypt-salen. Av med alarm, vaske monterglass, og forsiktig plassere kisten inni monteren, på to bukker med et speil under, for å vise den spektakulære og fargerike undersiden av kisten. Nye, høyere bukker på plass, og så opp for å hente lokket. 

Egypt møter Grønland på vei gjennom Arktis-salen. (Foto: Anette Sættem)

Under angrep?

Det var en stor lettelse å få mumien og kisten trygt plassert inn i monteren. En bekymring de siste ukene mens jeg jobbet for å bli ferdig, er minnet om fjorårets sommersesong. Da var det en storfamilie med møll som la ferien sin til 4. etasje på museet, i rommet utenfor lab’en.

Jeg vil helst ikke tenke på hva jeg skulle gjort ved et møllangrep (eller annet insekt, møll spiser jo først og fremst ull) på mumien. Fraktet den til våre magasiner på Økern, og behandlet den i varmekammeret, opp til 55oC, for å drepe insekter og egg? Eller frosset den i den store fryseren, til nærmere 40 stive minusgrader?

Ingen av disse metodene vi bruker på gjenstandene våre virker særlig tiltalende i dette tilfellet, så lenge jeg ikke kan fri meg fra bevisstheten om at en mumie er noe annet enn en gjenstand.

Gjenbruk, bandasjer og svøp 

En ting som ble avdekket i prosessen er at det var mer igjen av tekstilene enn jeg forventet.

Mange lag bandasjer av gulnet, men ren, myk og fin lin lå sammenkrøllet langs sidene. Jeg har fått lirket frem to store svøp som lå krøllet og halvveis stappet under og mellom bena på mumien. Ved å undersøke dem ser jeg av brettene at de opprinnelig har vært foldet sammen flere ganger og ligget langs siden av kroppen. Det ene var svært slitt, tydelig gjenbruk av hva man hadde av tøy i huset.

I tillegg fant jeg et finvevd klede som har dekket hele hodet, under noen brede bandasjer som har vært surret rundt. Det største svøpet som har omsluttet den bandasjerte kroppen var på det nærmeste komplett, og det var også det ytre, røde svøpet.

Bandasjene, som er gjenbrukte stoffstykker revet i lange remser, er her lagt opp og holdes på midlertidig på plass av små sandposer. Til høyre et ekstra fint stykke, med vakker avslutning og frynser. (Foto: Anne Håbu)

Hvite bånd

Noe helt nytt, som ingen har visst siden Daa, Voss og Lieblein undersøkte mumien i 1875, er at det røde svøpet var festet med hvite bånd tvers over kroppen og knyttet på undersiden. Båndene har ligget krøllet under mumien de siste 141 år. Nå er de på plass! Delvis spist opp av insekter, men likevel, de gir oss et helt annet bilde av hvordan mumien så ut da den ble laget i Theben omtrent 700 f.v.t. 

Hvite bånd ved fotpartiet, som har vært med på å feste det ytterste svøpet. Her har jeg glattet dem ut, etter at de har ligget krøllet under mumien i over hundre år. (Foto: Anne Håbu)

Hva gjør man med en slik rikdom av mumietekstiler, som alle avslører sin posisjon ved at de henger fast under kroppen, har vært knyttet fast, eller har matchende spor av flekker av kroppsvæsker som har trukket igjennom stoffet? Jo, man lar dem ligge der de er, eller legger dem tilbake der de har hørt til. Så nå er det et annet syn som møter publikum.

Da jeg hentet Dismutenibtes ut av monteren i mars, var det liket av en kvinne som lå i kisten, liggende blant ødelagte mumietekstiler «uordentlig instuvet i kisten», som Daa så treffende beskrev det. Nå er det en innsvøpt mumie som ligger der.  

Er oppgaven min over nå? Nei, nå skal alle oppdagelser bearbeides og formidles, i konserveringsrapport, foredrag, blogginnlegg, artikkel, nye elementer i utstillingen, og et publikumsseminar i november.

Så følg med, more to come!

Powered by Labrador CMS