(Foto på forsiden: Geir Søli, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo)

To løse stykker

Når jeg undersøker Dismutenibtes finner jeg forskjellige løse deler. To skiller seg ut ved at de har insektrester hengende fast på den ene siden, blant rester av plantemateriale.

Jeg har tolket dem som fragmenter fra mageområdet, med tekstil og harpiks klistret fast på oversiden. Insektrestene på den motsatte siden har da ligget på innsiden av bukhulen, hengende fast i magehuden.   

Det fine med å jobbe på et universitetsmuseum er at det en hel skokk med dyktige fagfolk på universitetet man kan kontakte (hvis man ikke er sjenert), dersom man trenger assistanse fra et fagfelt utenfor ens eget. Dessuten – vi har et "søstermuseum", nemlig Naturhistorisk museum på Tøyen. Og der har de entomologer.

Til Zoologisk museum

En av dem er Geir Søli. Han ville gjerne ta en titt på sakene! Jeg pakket de to delene i en eske, og tok turen til hans kontor i Robert Colletts hus, altså gamle Zoologisk museum.

Geir mente dette var fluerester, rettere sagt fluepupper. Vi så på dem under mikroskopet, og han avfotograferte dem. I en sprekk på det største stykket fant han en løs, komplett puppe! 

Vi hadde en hyggelig prat om mumier og insekter. Da jeg dro tilbake til museet, etterlot jeg meg den lille puppen i Geirs varetekt. Den skulle bades i melkesyre for å prepareres for identifikasjon. Det spennende var om det gikk an å identifisere den etter så lang tid.

Dagen etter kom mailen fra Geir. Resultatet ble over all forventning! Etter prepareringen ser puppen ut som om den skulle være fra i går! Det viser seg at puppen tilhører familien spyfluer (Calliphoridae), og at den har mikrostrukturer som viser at den er av arten Chrysomya albiceps.

Geir forteller at denne arten ikke finnes hos oss, men er vanlig i Sør-Europa og Nord-Afrika. Arten utvikler seg ofte i kadaver etter dyr og mennesker, og er godt kjent innen rettsentomologien. Den er tidligere beskrevet fra egyptiske mumiefunn viser det seg.

Fluer og biller

Når et menneske eller dyr dør, og blir liggende over tid, kommer naturens renovasjonsshær for å rydde opp. De bebodde områdene i oldtidens Egypt var varme og fuktige på grunn av de årlige oversvømmelsene fra Nilen. Under disse forholdene tok det ikke langt tid før fluer og biller gjorde sitt inntog for å legge egg og sørge for at de kommende larvene ville ha næring nok til å overleve.  

Spyfluene er de første som kommer til en død kropp, allerede etter få minutter. De kan faktisk lukte en kropp i forråtnelse på hele 16 km avstand! De kan også gå løs på levende vev, og utvikle seg inne i levende organismer, såkalt myiasis. 

En mumie som er dehydrert vil ikke være spesielt attraktiv for fluer, så fluelarvene som har utviklet seg i den døde kroppen til Dismutenibtes kom på et tidlig tidspunkt i balsameringsprosessen.

Det er mange fagområder jeg må innom i mitt arbeid med en så kompleks oppgave som det en mumie representerer, og det er grenser for hvor mye jeg kan gå i dybden. For de som er spesielt interessert i dette temaet kan jeg anbefale denne artikkelen, der Jean-Bernhard Huchet beskriver funnene av insekter i den egyptiske mumien Namenkhet Amon, som ble pakket opp og undersøkt i 1995.

Blant ting å merke seg: i diskusjonen trekker Huchet frem forskere som har eksperimentert med kaninskrotter i Alexandria, og funnet at Chrysomya albiceps er aktiv i den varme årstiden, altså sommeren, eller muligens våren. Kanskje det betyr at Dismutenibtes døde om sommeren?

..og sminke

Bare et lite tillegg her. Et apropos til fluer, og et påskudd til å vise den ufattelige vakre bysten av dronning Nefertiti.

På forsiden til UiOs nettside står det i skrivende stund en tekst om egypternes øyesminke. Lenken derfra går til en artikkel på Titan, UiOs nettside om realfag og teknologi. 

Her kan vi lese hvordan den blyholdige sorte øyesminken ikke bare var vakker, men ble først og fremst brukt for sine bakteriehemmende egenskaper.

Og èn ting til vet vi fra før: den beskyttet øynene mot fluer...