Av Hanne Hammer Stien, PhD-stipendiat i kunstvitenskap

Det var i den tid jeg gikk omkring og gråt i Roma, denne forunderlige by ingen kan forlate før hun har fått merker av den. (Sult + Hamsun = påminnelse om 150 års bursdagsfest.)

Det var ikke fordi jeg hadde det så forferdelig, og det var heller ikke fordi det var så lenge siden, i måneder og år, mener jeg. Jeg gikk omkring og gråt i Roma fordi hele byen virket på meg som slavens hviskende ord en gang skal ha virket på den triumferende hærføreren.

Det heter seg at den general eller hærfører som vendte hjem til det gamle Roma etter en større seier skal ha blitt feiret med en triumf eller et triumftog. Gjennom byen, frem mot Forum Romanum, skal siersherren, for det var jo en mann (eller?), ha blitt ført i en stridsvogn.

Folket skal ha hyllet ham langs veien, og sammen med ham på vognen skal det ha stått en slave. Slaven holdt seierskransen av laubær over herrens hode og minnet ham på hans forgjengelighet. Ordene slaven skal ha hvisket er ”Memento Mori”, som oversatt betyr ”Husk, du skal dø”. Denne urovekkende påminnelsen har siden blitt et tema innen kunsten, og ble i januar også et tema for meg.

Men hva har dette egentlig med min forskning å gjøre? Vanligvis, når jeg sitter på mitt ensomme kontor i en fløy på et museum, tenker jeg ikke på dødens tilstedeværelse. I alle fall ikke hele tiden. Mitt oppdrag er å tenke tanker omkring museum og kjønn. ”Hva!?”; sier du kanskje. Jeg skjønner det. Sagt på en kanskje enklere måte er det som interesserer meg hva museene produserer, preserverer og kommuniserer av kunnskap og historie. Noen kaller det museologi, andre vil aldri ta ordet i sin munn.

Hva har så Roma med dette å gjøre? Roma blir ofte omtalt som et levende museum, og i denne sammenhengen brukes museum som metafor. Det er de fysiske levningene etter livet som har vært levd i Roma, gjennom tusenvis av år, som gjør metaforbruken relevant. Levende har dette gedigne ”bymuseet” blitt av at menneskene som har levd, og lever, i sin tid har inntatt ruinene, omdefinerer deres opprinnelige (et forferdelig og egentlig uakseptabelt ord, men jeg bruker det likevel) brukskontekst, og skapt nye sammenhenger.

Som en motsats til det levende museet kan vi ofte høre at det snakkes om døde museer. Museenes vending mot det fortidige, og deres fetisjeringen av materielle spor av det som har vært, kan ha gitt opphav til bruken av ordet. En annen måte å forstå ordbruken på kan være at museene oppfattes som utdaterte og døde institusjoner uten relevans i samtiden. Disse bygningene, som en gang har vist rekker på rekker med steinøkser, rader på rader med sommerfugler og saler på saler med historiemalerier, er ikke døde, de er i stadig forandring. Samtidsdokumentasjon, dialog og kritikk har for lenge siden banet vei inn i museet.

Som Roma preges av sine ruiner må nødvendigvis museene preges av sine samlinger, arkiver og menneskene som befatter seg med disse. Det er likevel viktig at museene hele tiden stiller spørsmål til sin egen eksistens og bygger om; skaper nye sammenhenger. Og husk, du skal dø; dette lar museene deg aldri glemme.