Av Ellen Elverland, botaniker og PhD-student

I riktig gamle dager var den typiske stipendiat en ung mann – uten odelsrett, som bodde på kvistværelset over byens apotek og var den gamle apotekerens protegé. Når han ikke gjorde feltarbeid, satt han i lyset fra sin lille oljelampe og leste til han ble tørrøyd og ryggen verket. Så vasket han seg i det sprukne vaskevannsfatet, før han gikk til sengs på den lille brisken og sovnet alene.

Var han et lykkelig menneske? Og ikke minst, ble han en bedre forsker av å leve alene på apotekernes kvist? Jeg er tilbøyelig til å si: Neppe. Jeg tror at mennesker trenger mennesker – noen å spille ball med, ha ømhet og omtanke for. Noen som bryr seg om deg. Det gjelder ikke minst også for stipendiater.

I bladet Forskerforum nummer 1- 2010 skriver gjesteskribent Karin Gundersen, professor i fransk litteratur ved universitetet i Oslo, om problemene med heimfødinger ved norske universiteter.

Hun sier norske universiteter aldri kommer til å bli topp-universiteter fordi det er for lite sirkulasjon av tankekraft. Studentene tar hele utdannelsen fra bachelor til PhD ved ett og samme universitet. Innavl kan man vel kalle det med et biologisk uttrykk. Hun tar til orde for at en student ikke kan ta PhD ved samme universitet som master-avhandlinga ble avlagt. Heller kan man ikke få en postdoktorstilling ved samme institusjon som PhD-avhandlinga blir avlagt, og man må fortsette videre for å få en fast stilling i akademia. Slik får man god sirkulasjon av hjernekapital og fornyelse ved universitetene.

En glimrende ide! Hadde det ikke vært for en ting: Stipendiater er også en slags mennesker. Mennesker som finner det meningsfylt å knytte bånd til andre mennesker og kanskje endog stifte familie. Til dette problemet har Karin Gundersen tre mulige løsninger: 1. Man kan gi avkall på slike trivielle ting som familie og følge forskningens høyere kall – alene. 2. Siden de fleste forhold likevel havarerer, kan man bryte opp først som sist, takke pent for selskapet og reise, eller 3. Man kan ta familien med seg på runddansen.

For vår student på kvistværelset var sikkert alternativ 1 løsninga: leve alene til utdannelsen var ferdig og deretter stifte familie. Menn kan jo tross alt reprodusere omtrent så lenge det står til liv. For oss kvinner er det ikke så enkelt. Når vi runder 40, er sjansen for å få barn så godt som over for oss. Ironisk nok er også ±40 alderen vi statistisk må oppnå for å få ei fast stilling innenfor akademia i Norge (jfr. lausungeaksjonen for et par år siden). Man kan lett tenke seg at det ikke akkurat blir store ungekull når mor og/eller far må flytte hvert fjerde år, og mangler en fast og forutsigbar inntekt til å forsørge en stor ungeflokk.

Synd egentlig, når tall fra statistisk sentralbyrå viser at barn av høyt utdannede klarer seg bedre i teoretiske fag enn barn av foreldre med lavt utdanningsnivå. Jeg tror ikke det betyr at barn av høyt utdannede automatisk er mer intelligente. Men de har foreldre som kan det å studere og tilegne seg nytt stoff – og kan gi denne evnen videre til barna sine.

For å komme litt tilbake til begrepet innavl. Dersom det blir alt for mye innavl i en populasjon går genetisk diversitet tapt, og populasjonen mister sin levedyktighet fordi evnen til å tilpasse seg et miljø i forandring reduseres – genene som trenges til denne forandringa har gått tapt.

I akademia vil vi jo ikke at dette skal skje. Vi må ikke innavle oss så mye at vi ikke kan følge med i tiden! Det motsatte av innavl er utavl. Er kun utavl så bra da? Dersom vi igjen henvender oss til biologien er svaret; Nei! For mye utavl fører også til at gener går tapt, og at populasjonen mister sin levedyktighet. Man kan si at den mister det den er god på, i det miljøet den holder til. Det er heller ingen ønskesituasjon for norske universiteter, vi må ikke utavle oss så mye at vi glemmer det vi er gode på, der vi er. Vår lokale forankring! En passende mellomting mellom inn- og utavl er det optimale. Populasjonen får impulser utenfra, men beholder sitt lokale særpreg.

Jeg vet Karin Gundersen setter ting på spissen i sitt innlegg, og kanskje hun til og med prøver ut satiresjangeren litt (jeg håper i alle fall det). Og det kan jo også jeg gjøre. Er det virkelig dette norske universiteter trenger? Enslige, navlebeskuende onanister, med deformerte sosiale antenner som har mistet evnen til å bry seg om andre ting enn faget sitt? Skal universitetene bli verna bedrifter for briljante einstøinger, som mest sannsynlig kommer til å dø ensomme, der eneste oppmøte i begravelsen er prest og begravelsesagent?

Nei, jeg tror universitetene trenger litt av alt. De trenger den briljante einstøingen, de trenger den utagerende festløva, de trenger alenepappaen, de trenger firebarnsmammaen, de trenger mennesker i alle former og fasonger – i alle mulige samlivsformer. Men de trenger mest av alt lykkelige mennesker med solide sosiale nettverk utenfor jobben. For det har forskning vist, at lykkelige mennesker jobber bedre og er mer produktive enn ulykkelige – og jeg tror sterkt at lykke skapes i relasjoner med andre mennesker, og ikke alene på et kontor en sen nattetime.

Dessuten, hvorfor er det bare de i utdanningsstillinger som skal skipes land og strand rundt, med en usikker sosial tilværelse på kjøpet? Dersom vi regner litt på det: En master tar gjerne 5 år, en PhD 4 år og en eventuell postdoktorstilling ca 3 år. Det blir totalt 12 år, der man uansett befinner seg i en utdanningsposisjon, og suger til seg lærdom hvor man nå enn befinner seg. En fast ansatt på universitetet derimot, får kanskje fast ansettelse rundt 40-årsaldreren (og da er personen svinheldig). Så sitter man i stillinga til man er 67 og går av med pensjon. Det blir hele 27 år det, der man potensielt kan sitte på kontoret sitt uten å motta en eneste ny impuls utenfra.

Jeg synes derfor det høres mye mer fornuftig ut at det er de fast ansatte som må flytte på seg av og til, for å dele sin hjernekapital og ikke minst få nye impulser. Tross alt har jo gjerne disse menneskene sannsynligvis allerede fått barna ut av redet, og likevel tatt ut skilsmisse – av helt andre grunner enn de utdanningsmessige. En slags avansert stol-lek kan det bli.

Gjerne på mal av te-selskapet til den gale hattemakeren i eventyret om Alice i eventyrland. Under te-selskapets gang roper den gale hattemakeren nemlig med jamne mellomrom ”Bytt plass, bytt plass!”, og da må alle finne seg en ny stol. Den som ikke klarer det innenfor rimelig tid, er ute.

Men etter Karin Gundersens tanker; hva skal man da som stipendiat gjøre, når den biologiske klokka tikker, samtidig som man må ut i verden for å studere videre? Det er ikke så enkelt som det høres ut, å ta familien med. Partneren må også ha jobb, og dersom begge befinner seg innenfor universitetssystemet vet man jo at mulighetene er begrensede. Man kan i verste fall bli hverandres konkurrent til ei stilling.

På den andre siden har jeg også hørt om universitetsansatte som har funnet sin partner utenfor det akademiske miljøet. Etter sigende lykkelige forhold det også, men jeg tviler på at det er lettere for dem å flytte av den grunn. Barna har venner som de må forlate, for ikke å snakke om besteforeldre, tanter og onkler. Huset må selges, hunden må avlives og gamle venner må glemmes. Det er ikke bare å feie kvistværelset, pakke snippsekken, kysse apotekerens datter blygt på kinnet og legge ubekymret i vei.

Livet anno 2010 er mye mer komplisert på denne måten. Jeg ser derfor at et mulig alternativ 4 melder seg for en familiekjær stipendiat som må flytte; Familiebytting. Og her kan universitetene være behjelpelige med å legge ut annonsene på hjemmesidene sine.

“Grunnet tvunget flytting for videre utdannelse selger jeg min pent brukte familie. Snill, ferdigstudert husbond med høy utdannelse og ditto inntekt. To barn på ett og fire år fås med på kjøpet, hvorav det ene må følges på fotballtrening hver tirsdag. Ellers er de rene og pene, med alle melketenner i behold. Vaksinasjonsprogram fulgt. Interesserte må også påregne og overta delvis renovert enebolig med stort lån. Eldre, velholdt stasjonsvogn kan følge med. Dersom du eier liknende familie i bynært område av Trondheim, Oslo eller Bergen er jeg interessert i et evt. bytte. Til min nye familie kan jeg bidra med et skyhøyt studielån, en relativt beskjeden inntekt, lange arbeidsdager, men også mye kjærlighet og familiekos.”

Bill.mrk. Familiekjær Stupidiot

Karin Gundersens innlegg i Forskerforum 1-2010, s 35 (pdf)