Forskningsformidling ved universitetsmuseene – hva er det?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Hanne Hammer Stien

Det er mye snakk om forskningsformidling i akademia. Da jeg ble ansatt som stipendiat ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet forstod jeg straks at det hadde foregått mange diskusjoner gjennom årene med utgangspunkt i begrepet. Eller kan vi kalle det et begrep? For hva er forskningsformidling? Hvordan kan vi skille forsknings-formidling fra annen formidling? Jeg har ikke svaret på det, men skjønner at der er behov for utdypende diskusjoner på området.

Foto: Terje Eiterå

Universitetsmuseenes eksistens hviler på en tanke om at universitetsmuseene er ideelle steder for formidling av forskning som foregår ved universitetene. Jeg opplever likevel at det ofte er vanskelig å skille mellom formidlingen som skjer ved Universitetsmuseene og andre museer, spesielt for publikum som ikke ser hva som foregår på Universitetsmuseenes kontorer og i deres samlinger.

Må skillet mellom Universitetsmuseene og andre museer komme tydeligere frem for at universitetsmuseenes eksistensvilkår skal styrkes, kan man spørre? Er det kunnskapsgrunnlaget for formidlingen som utgjør skillet, eller er det formidlingen selv? Og det er her det blir vanskelig, for hvor går skillet mellom forskningsbasert kunnskap og annen kunnskap? Fenomenologien gjør det nettopp til et poeng at det er den kunnskapen som fremtrer umiddelbart som bør tas som utgangspunkt i erkjennelsen av tingens væren i verden. Er det den kunnskapen vi tar for gitt universitetsmuseene bør rette oppmerksomheten mot, for på denne måten å skape undring over, og forståelse for tingenes væren i verden?

I den siste tiden har jeg hatt lengre diskusjoner med mine stipendiatkollegaer om forhold knyttet til forutsetninger for kunnskap, og forhold knyttet til musene. I en av disse diskusjonene kom vi inn på problemer med å formidle vanskeligheter knyttet til forskningen i utstillingssammenheng. ”Det ser ut til at fortellingen blir strømlinjeformet, uansett hvor mye en forsøker å få frem den uensartede og problematiske fortellingen”, sa min kollega. Slik er det også ofte med universitetsmuseenes utstillingsprosjekter. Undervurderer vi publikum? Eller overvurderer vi oss selv? Og her jeg vil trekke frem samtidskunsten. For samtidskunsten synes i mange sammenhenger å formidle en usikkerhet, og en undersøkende holdning når det gjelder kunnskap som jeg synes mangler innefor forskningsformildingen.

En kveld i vinter opplevde jeg en usikkerhet og et vagt ubehag på Tromsø Museum som jeg sjelden opplever ellers. Denne kvelden i januar holdt performancekunstner Trine Falck en performance på museet. Museumssalen var full av folk når Falck entret podiet. Power pointen hennes hadde tittelen ”Kongo-Hansen – sjefen over alle negrene” – tittelen viser til registreringene til Nord-Troms Museum som hevder at Ole Jørgen Hansen (1866-1925) fra Kåfjord skal ha vært; ”sjef over alle negrene fra ca. 1890-1900”.

Den postkoloniale bismaken var således til stede allerede fra starten av den iscenesatte foredragssituasjonen. Gjennom fortellingen om Ole Jørgen Hansen, som det viste seg hadde arbeidet for kolonimyndighetene i Kongo en lengre periode, kom Falck etter hvert inn på en samling gjenstander i Tromsø Museums eie som øyensynlig stammet fra den samme Hansen. Og gjennom egne innlegg, intervju av amanuensis Dikka Storm ved museet, Jonathan Rashid Muchukiwa fra Kongo og professor i afrikansk historie, Randi Rønning Balsvik, satte Falck museet og museets kunnskapsproduksjon på spill.

Hva rommer museenes samlinger? Hvilke kunnskaper er museene med på å formidle, og hvordan gjør de dette? Hvilke maktforhold er museene med på å konstituere? Dette var spørsmål som dukket opp underveis – spørsmål som ikke er nye, men som likevel er aktuelle. På samme tid satte syntes Falcks underliggende antydninger om asymmetriske maktforhold og akademisk ignoranse å bli satt til veggs når Storm og Rønning Balsvik kom i tale. Og slik åpnet perfomancen opp for både å synliggjøre kompleksiteten i kunnskapsproduksjonen, og i museumsinstitusjonen.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette. Det var forskningsformilding som begrep jeg startet med å stille spørsmål til. Om jeg ikke er klokere i forhold til dette spørsmålet så er jeg i alle fall sikker på en ting, jeg ønsker meg mer ubehag og usikkerhet i universitetsmuseene.

Tromsø Museum har tatt utfordringen fra Stortingsmeldingen nr. 15, ”Tingenes tale”, på alvor og dannet samarbeidsnettverket Museers Viten – Museumsviten (MusVit). De neste årene vil folk fra alle universitetsmuseene i landet samles for blant annet å diskutere begrepet forskningsformidling. Den første samlingen avholdes på Tromsø museum allerede 18-19. mai.

Mer om Trine Falcks performance på Tromsø Museum: http://www2.uit.no/ikbViewer/page/ansatte/organisasjon/artikkel?p_document_id=167412&p_dimension_id=88178&p_menu=42434&p_lang=2.
 

 

 

Powered by Labrador CMS