Av Tone Kristin Reiertsen, stipendiat, Seksjon for naturvitenskap

Som relativt fersk stipendiat har de første månedene vært som en følelsesmessig berg og dalbane. I fra en intens lykke over å få lov til å jobbe med det en aller mest brenner for, til en bunnløs forvirring over at det ikke finnes noen enkle svar.

Etter å ha jobbet som løsarbeider på ulike prosjekter for andre, kjennes det nærmest som om jeg har vunnet i lotto når jeg nå får lov til å jobbe med mitt eget prosjekt. Og at det i tillegg gir meg mulighet til å tilbringe to feltsesonger i et fuglefjell på finnmarkskysten, oppleves som en ekstra bonus.

Men overgangen fra å være prosjektarbeider, underlagt andre, til å skulle stå på egne bein kjennes også litt skremmende. Tidligere hadde man en følelse av at det alltid var noen man kunne henvende seg til, som hadde alle svarene. Men en av erkjennelsene denne første tiden som stipendiat har gitt meg, er at det ikke lenger finnes noen som sitter på de enkle svarene.

Og at det å utføre en doktorgrad i stor grad handler om å forsøke å undersøke spørsmål ingen har gode svar på ennå. Et sterkt behov som melder seg er det å få en oversikt over problemstillinger og empiri. Men det store paradokset er at jo mer en graver seg ned i stoffet, jo større er faren for at en mister perspektivet.

I min doktorgrad skal jeg jobbe med bestandsdynamikk hos sjøfugl, og da spesifikt med lunde, lomvi og krykkje. En del av problemstillingen er å forsøke å beregne sårbarheten til de bestandene som jeg jobber med. Og med sårbarhet mener en hvor stor sannsynlighet det er for at en bestand skal fortsette å eksistere etter et visst tidsrom.

Dette gjøres ved å benytte data fra allerede eksisterende tidsserier, og så modellere ulike scenarier for fremtiden med hensyn til variasjon i miljø (ulike klima faktorer og næring).

Sjøfugler er spesielt sårbare for menneskeskapte påvirkninger, fordi de har sen kjønnsmodning, lever lenge og får få unger. I tillegg kan de regnes som indikatorarter for tilstanden til havet, siden de er toppredatorer i et marint økosystem.

Siden 1960-tallet har flere sjøfuglarter langs norskekysten gått veldig sterkt tilbake. En av dem er lomvi, som er redusert fra ca 150 000 par til 15 000 par i dag.

I dag står lomvien i fare for å forsvinne ved flere fuglefjell, som for eksempel Runde og Vedøy (Røst). Krykkje er en annen art som også viser en sterkt nedadgående trend i alle overvåkingslokalitetene på fastlandet.

For lunde ser en imidlertid et mer komplekst bilde. Men også der er kolonier i fare for å dø ut, som for eksempel Hernyken på Røst, hvor det har vært en signifikant negativ trend for hele overvåkingsperioden under ett. Lomvi klassifiseres som kritisk truet utifra de internasjonale naturvernorganisasjonenes kriteriesett (IUCN).

Og krykkje og lunde klassifiseres som sårbare. For disse artene og for i mer eller mindre grad 3799 arter totalt i Norge, er det ifølge den norske Rødlista 2006 rett og slett snart et spørsmål om å være eller ikke være.

For veldig mange flere er tilstanden ukjent. Bevaring av arter og biologisk mangfold er et nasjonalt miljømål, og Norge har underskrevet flere internasjonale avtaler som har som mål å sikre bedre bevaring av arter og/eller deres leveområder.

Historisk sett har det alltid skjedd en naturlig utdøing av arter, og man kan stille spørsmål om det er riktig å skulle bevare arter for enhver pris, men dagens menneskeskapte utrydding av arter går 100 – 1000 ganger raskere enn det som har vært et naturlig gjennomsnitt de siste 100 millioner år.

Årsakene til bestandsnedgangen som observeres hos sjøfugl skyldes i stor grad en kombinasjon av flere negative faktorer som påvirker overlevelse og reproduksjon. Dette kan være overfiske av viktige fiskebestander som sild og lodde, drukning i fiskegarn og indirekte effekter av klimaendringer. Dette er faktorer som i stor grad anses å være menneskeskapte. Dermed har vi kanskje et særlig viktig ansvar å ta i bevaringen av slike arter.

Det er mange problemstillinger og spørsmål som dukker opp når en går inn i materien på biologisk mangfold og bevaringsbiologi. I løpet av de 3-4 årene en doktorgradsstudie varer vil det være umulig finne svar på alt, men det er kanskje ikke det det handler om heller. Å finne alle svarene.

Det viktigste er å gi seg tid til å reflektere over alle de komplekse spørsmålene, slik at en kanskje kan bidra med små brikker som senere en gang i fremtiden kan være med på å gi et klarere bilde av hva som foregår.

En het debatt som foregår i Norge i dag er om vi skal åpne for oljeboring utenfor Lofoten/Vesterålen. I Storbritannia er det vist at oljesøl har bidratt til økt dødelighet hos voksne sjøfugler.

Selv om en ikke har vist det samme i Norge, er i allefall oljesøl en potensiell trussel for norske bestander. Og med tanke på at flere av bestandene er på sterk tilbakegang, kan et eventuelt stort oljeutslipp få dramatiske konsekvenser. Men heller ikke her finnes det enkle svar.

Mangel på kunnskap, gjør at en fortsatt ikke kan si noe sikkert om hvilke effekter en utbygging i disse områdene vil ha. Og det er nettopp det som er så viktig, at det bygges opp nok kunnskap.

Et annet spørsmål er hvilken verdi hver enkelt art har og i hvor stor grad ressurser settes inn på å forsøke å bevare den.

”Bambifaktor” er en uoffisiell definisjon av hvilke følelser en art vekker hos folk. Graden av ”Bambifaktor” er avgjørende for hvor stor velvilje arten har.

Jeg har merket meg at lunde og lomvi benevnes i mye større grad i positive vendinger, enn hva for eksempel krykkje gjør, som jo er en måseart. En kan vel si at lunde og lomvi derfor har en mye høyere ”bambifaktor” enn hva krykkje har.

Eksempelvis ble nylig måse omtalt i lokale medier i Tromsø, som en stor plage. Og et skadedyrbekjemperfirma hadde sett seg så leie på måseproblematikken i sentrum, at de skulle utstyre hver lyktestolpe med pigger, for å forhindre måsene å sitte på dem.

Riktignok er dette arten fiskemåse som oftest opptrer i sentrum av byer, og ikke krykkje, men det finnes også tilfeller hvor krykkje er direkte involvert i denne måsebekjempelsen. For eksempel ble et helt krykkjeberg sprengt vekk i Ålesund på 1970 tallet.

Og i Rørvik ble krykkjeberget tildekket med not for å forhindre hekking, noe som førte til at de i stedet begynte å hekke i bebyggelsen. Kommunelegen i Rørvik meldte seg også inn i saken ved å starte en undersøkelse om hvor helseskadelig krykkjene var for befolkningen.

I tillegg ble det foreslått å søke Direktoratet for naturforvaltning om dispensasjon for å redusere bestanden. Og dette er en art som er rødlistet i Norge.

I en sjøfuglkoloni hvor det ofte hekker flere arter sammen, er krykkja den arten man legger først merke til, fordi den lyser opp i fjellet med sin lyse fjærdrakt og fordi den lager høyest lyd. Når man kommer nærmere er det lunden som blir det største blikkfanget, der den sitter med sitt fargesterke nebb.

En kan ha forståelse for at folk flest har lett for å gi arter som ikke er til noen plage en høyere kredit, men jeg synes det er bekymringsverdig dersom slike kriterier skal ligge til grunn for hvilke vurderinger som gjøres når bevaringstiltak settes inn.

Etter flere påfølgende år med dårlig hekkesuksess for flere sjøfugl, er en ny sesong allerede i gang. Meldinger fra feltbiologer som allerede er på plass i fuglefjellet, går ut på at det ser lyst ut for noen av artene for denne sesongen.

Det er like før jeg selv skal ut for å gjøre mitt feltarbeid, og jeg ser fram til å få komme nærme disse fuglene igjen. Kanskje blir man litt klokere og kanskje er perspektivene litt videre etter å ha vært i fuglefjellet enda en sesong.

Uansett så håper jeg at jeg ikke er siste generasjon som får oppleve det, for min subjektive mening er at verden vil bli mye fattigere uten disse fantastiske skapningene, enten man hater måser eller ei.