Av Inger Kristin K. Tronstad, stipendiat

Akkurat nå kjører en hvit lastebil på vei fra en mindre by i Sør-Norge til Tromsø, og om bord i den er flyttelasset vårt.

Vi har gjort det før. Flyttet. Og hver gang vi flytter, opptrer to fenomener. Vi får sanert en masse skrot, hvilket er såre vel, og ting vi sårt ønsker å beholde, forsvinner sporløst, hvilket er veldig irriterende.

Begge fenomener inntraff trofast forrige gang vi flyttet, og det med det verst tenkelige resultat: fagbøkene mine forsvant.

Savnet var bitende. Og da jeg fikk gladmeldingen om at jeg hadde fått en stipendiatstilling ved Tromsø museum, ble boksavnet prekært.

For ingen glede er vel større enn å la blikket gli dvelende over en innbydende bokhylle? Kan du komme på noe bedre, kanskje? Tenk å kunne bla litt dovent i en fagbok fylt med minner om hete maidager og innspurt før eksamen. Tenk å kunne kjenne tyngden av et svulmende oppslagsverk.

Nå, ja.

Litt svulstig, kanskje, men det er i hvert fall noe eget med bøker du har jobbet mye med. Riktignok er det slik at biologien utvikler seg med hurtigtogsfart, slik at disse fagbøkene nærmest er å regne for utdatert allerede idet de forlater trykkeriet. Men enkelte emner forblir nyttige, selv om de eldes: grunnleggende statistikk, filosofiske emner, plantegeografi.

For ikke å snakke om egne notater. De er som små nøkler til de rommene i hjernen der kunnskapene ligger og dormer. Åh, som jeg savnet den overkrotede statistikkboka. Og de fargeglade markeringene i botanikkbokas redegjørelse for reproduksjonen hos sopp.

Men alle, absolutt alle, var vekk. Jeg lette og jeg lette. I bodens mørkeste kroker, i overfylte skap og i den dimme hukommelsen.

Så med ett ploppet et minne opp til overflaten. Tydelig og skarpt. Med voksende gru så jeg meg selv stående med yndlingsboka i statistikk og tenke: ”Denne får jeg aldri bruk for igjen. Jeg kaster den.”

Nei!

Men akkurat sånn skjedde det. ”Denne får jeg aldri bruk for igjen”, sto jeg og tenkte. Men sånt går da ikke an? Selv om verden ikke byr på annet enn en kald skulder og sure avslag, kan man da ikke tenke slik om sine kjære fagbøker? Kan man vel?

Anger er ikke et dekkende ord.

Historier med tragisk utgang er fryktelige, ikke sant? Personlig synes jeg de aller beste historiene har en slutt som levner en liten gnist av håp. Så her kommer det: da vi skulle pakke flyttelasset sist uke, gravde min mann fram to uåpnede pappesker fra forrige flytting. De sto gjemt på den eneste flekken i hele huset jeg ikke hadde endevendt, bak et trailerlass ubrukt turutstyr. Gjett hva de inneholdt.

Gjett hvordan jeg hadde det da jeg åpnet pappeskene.

Riktignok hadde jeg en gang tenkt: ”Jeg kaster dem”, men noe må åpenbart ha stoppet meg. Jeg husker ikke hva. Kanskje var det faggleden som nektet å la seg kue?

Så ikke kast bøkene dine! Ikke kast gode notater eller yndlingsartikler! Jeg advarer deg: ikke tenk tanken engang! For den som ønsker seg noe, blir sjelden tvunget til å gi opp håpet.