Mariann Mathisen, historiker og PhD-student

Selv på havets bunn ser det ut til at fartøy og skip har en sterk tiltrekningskraft. Fortellingene knyttet til fartøyene og de hendelsene de har vært en del av ser ut til å engasjere om og om igjen. Polarskuta Mauds opprinnelsessted Vollen i Asker gjør at askerbøringene har et forhold til henne. Brukt i Roald Amundsens ekspedisjon gjennom Nordøstpassasjen 1918-1925 er hun også knyttet til det heroiske og det polare i Norge. Dette ser ut til å ha tilstrekkelig slagkraft for at et firma skal bruke 20-30 millioner på å heve henne og ta henne ”hjem”. Og ikke minst, det gjør at hun fortjener sitt eget museum, ifølge Askers ordfører.

Fartøy har hatt både gode og dårlige tider i norsk kulturminnevern og museumsvesen. Hos Riksantikvarens kulturminnevern har de en egen post som heter Fartøyvern. Her hører nok ikke Maud hjemme siden hun er sunket. Fartøyvernet er forbeholdt de flytende, eller de som kan reddes fra å synke. Selv om noen faktisk har hevet fartøy fra havets bunn og istandsatt dem til flytende kulturminner.

Attraksjon eller museum – to sider av samme sak?
Det er ikke nytt at spektakulære dyre prosjekter skal realiseres gjennom at de blir gitt navnet museum. Hvis begrepet museum gir en ekstra tyngde til et slikt prosjekt må det bety at museene fortsatt tillegges et slags alvor, en seriøsitet som berettiger. Hvorfor er det ikke nok med ordet attraksjon?

Kobling mellom museum og attraksjon var svært sentralt da det på 1980-90 tallet ble etablert svært mange museer på kort tid i Nord-Norge. Hovedargumentene var ofte knyttet til identitet, men helt sentralt stod også museenes rolle som attraksjoner for reiselivet. Hvordan vi argumenterer for hvorfor museene våre skal etableres og utvikles sier kanskje noe om hva vi tenker museene er – eller kan være?

Maud selv skal være en skulptur, sa kunstner og industridesigner Jan Wanggård, nåværende prosjektleder. Hun skal dermed ikke inn på selve museet. Der skal antakeligvis historien om byggeprosessen, om ferden gjennom Nordøstpassasjen,og kanskje enda litt mer om Roald Amundsen og hans menn fortelles? I Nansen-Amundsenåret er vel det bare rett og rimelig? Maud var jo søsterskipet til Fram, polarskuta over alle polarskuter, en besøksattraksjon på Bygdøy. Der ligger hun godt i motsetning til sine langt eldre forfedre som trues med flytting.

Fartøy og skip kan ha ekstremt stor attraksjonsverdi, men de er også svært upraktiske, ja til tider upopulære i museumsverdenen. Ivaretakelse av fartøy på land har heller ikke stor museumsfaglig status. Det finnes ikke så mange båtsamlinger i Norge. Fra en tradisjonell museumsfaglig tenkning kan man si at man skal ha representative samlinger av vår båtkultur for å kunne ivareta dette for framtiden – og gi muligheter for forskning. Systematisk innsamling av båter foregår likevel ikke i Norge, noe som gjør at det ikke bygges opp gode samlinger å forske på.

Hvorfor trenger Maud et museum? Er det fordi hun er et interessant forskningsobjekt? Har hun en spesiell opplevelsesverdi? Det er tydelig at ordføreren i Asker ønsker en attraksjon og denne attraksjonen er realiserbar siden noen er villig til å betale størstedelen av summen.

Maritim historie – hvilke behov?
Hva båt- og fartøyhistorien i Norge trenger? Det er vel ikke et enkelt svar på det, men noe av behovet er flere som jobber med maritimfaglige perspektiver. Det trengs systematisk oversikt over båt og fartøyutviklingen i Norge og penger til å forske på nettopp dette. På kort sikt bidrar ikke forskning til opplevelse og attraksjoner, men på lengre sikt vil det finnes mer kunnskap å bygge attraksjonene på. Kunnskap kan også være opplevelse? Eller?

Selv om maritim historie ikke akkurat er i vinden forskningsmessig ser det ikke ut til at fasinasjonen for skip og fartøy er borte hos publikum. En del mennesker elsker skip, de liker dem ”in natura” som de kjempegjenstandene de er. Noen sverger til at de skal flyte, det er nærmest en skam å finne dem på land. Prosjektet Hurtigruta Finnmarken på Stokmarknes har fått mye latterliggjøring og trøbbel etter hun ble satt på land. Men hun står nå der.

Andre gleder seg over nettopp det. Familiefaren som var med sønnen sin på tur i Tromsø skrev på bloggen sin om hvor fantastisk det var å komme om bord i ishavsskuta Polstjerna. Hun var nettopp fusjonert inn i Tromsø Museum sammen med Polarmuseet og hadde ikke helt rukket å få museumsidentiteten sin på. Men hun lå der i all sin materielle velde og tilfredsstilte dem som setter pris på nettopp det.

www.polarhistorie.no