Jesper Hansen, post doktor i paleontologi

Som postdoktor i paleontologi forsker jeg på fossiler. Forskning på fossiler gir ikke bare et innblikk i livets utvikling og mangfoldet i fortiden. Fossiler kan blant annet også fortelle oss om langtidsvirkningene på fauna og flora ved endringer i miljø og klima i fortiden, og til å kartlegge kontinentenes innbyrdes beliggenhet. For 500 millioner år siden lå Svalbard eksempelvis ved ekvator og var en del av den nordamerikanske og grønlandske kontinentalplate. På samme tid var det meste av Norge en del av kontinentalplaten Baltica, som lå sør for ekvator.

Men for å kunne gjennomføre den typen studier er vi nødt til først å kunne bestemme fossilene. Dessverre er oftest bare rester av organismer bevart som fossil. Derfor er paleontologer nødt til å ha en bred basal viten om hva som kjennetegner forskjellige dyre- og plantegrupper. Her er det bra å kunne støtte seg til kunnskapen biologene gjennom hundrevis av år har samlet om nålevende organismer.

Nettopp fordi vi som paleontologer kun kan definere en art ut ifra dens form og oftest bare sitter tilbake med de harde delene (skjelettet), må vi bruke alle de særpreg vi kan finne. Biologer på den andre siden har vanligvis hele organismen og bruker like gjerne bløtdelene ved bestemmelse.

Beskrivelser av arter er sterkt preget av tradisjoner innen de ulike dyre/plantegrupper. Når vi først har funnet noen gode kjennetegn, fokuserer vi på dem og glemmer ofte de mindre gode karakterer. Dette er naturlig ettersom det er grenser for hvor mye plass vi kan bruke på beskrivelsen av en art. Omvendt kan det også ha uheldige konsekvenser. Karakterer som senere viser seg å være viktige, er kanskje ikke beskrevet. For meg som paleontolog er det også et problem, at jeg kun har en del av organismen og derfor er avhengig av å kunne sammenligne akkurat den delen med den tilsvarende delen hos andre arter.

Ta eksempelvis krepsdyrene isopoder (tanglus). Her baseres bestemmelser mest på utseendet av dyrets munndeler, ben og øyne. Kort sagt alle de ørsmå delene av dyret som vi sjeldent finner fossilt. Utseendet av haleplatene brukes derimot stort sett ikke. Jeg har akkurat vært med på å beskrive to 8 millioner år gamle fossiler av en liten isopod, hvor kun en del av bakkroppen var bevart. Da forkroppen manglet ble det svært vanskelig å bestemme til familie og slekt. Eksperter på nålevende isopoder mente da heller ikke, at det lot seg gjøre å bestemme isopoder kun basert på bakkroppsplatene. En hjelpsom zoolog foreslo at vi plasserte fossilene under en nå utdødd slekt alene fordi slekten var fossil…

Vi valgte likevel å gjennomføre studier av bakkroppen hos artene innen en lang rekke nålevende og fossile familier. Med basis i disse studier var det mulig å si at arten tilhørte en av noen få nålevende slekter innen to familier. De enkelte karaktertrekk viste store overlapp i variasjonsbredden slektene imellom. Det vanskeliggjorde naturligvis en nærmere bestemmelse. Vi forsøkte da med multivariable analyser, som ser på kombinasjonen av karakterer. Resultatet viste at riktignok var det overlapp mellom slektene, men fossilene skilte seg fra alle bortsett fra en slekt.

Eksemplet viser at hvis en er åpen for å bruke alternative karaktertrekk, kan en komme veldig langt i bestemmelsesarbeidet selv når store deler av organismen mangler. Det viser også at organismer tilhørende arter og slekter med overlappende karaktertrekk noen ganger fortsatt kan bestemmes ved å bruke en kombinasjon av flere karaktertrekk. Slike karakterer kan derfor også være viktige. Dette gjelder særlig hvis en tar multivariable analysemetoder til hjelp. For meg som paleontolog kan det derfor være ønskelig at biologer blir mer oppmerksomme på hva som har størst sjanse for å bevares fossilt og inkludere disse karakterer ved beskrivelse av nye arter. Det vil gjøre det enklere å sammenligne fossiler med nålevende organismer, hvilket jeg tror alle vil ha nytte av i lengden.

Hva angår de fossile isopoder, så er de de hittil eneste og dermed også eldste kjente fossiler, som kan plasseres under slekten Aega. Aega hører til Fiskebjørn, som er kjent som fiskeparasitter. Dermed – et ”missing link” for fiskeparasitter…