Av Hanne Hammer Stien, Phd-stipendiat i kunstvitenskap og museologi

Nora hadde egne meninger. Da Nora var hjemme hos pappa, så fortalte han henne alle sine meninger, og så hadde hun de samme meninger; og hvis hun hadde andre, så skjulte hun det; for det ville han ikke ha likt. Han kalte henne sitt dukkebarn, og han lekte med henne, som hun lekte med sine dukker. Nora hadde likevel egne meninger. (Fritt etter Henrik Ibsens Et dukkehjem)

Du har kanskje et gammelt dukkehus på loftet med avrevet tapet og sliten kjøkkeninnredning? Dukkehus kan brukes til lek, men de kan også være dødsens alvor. Petronella Oortmanns dukkehus er det største jeg noen gang har sett. Petronelle Oortmann må ha vært et standhaftig menneske. Det er ingen tapet som flakker i hennes dukkehus til tross for at det er flere hundre år gammelt. Huset er i stedet utstyrt ned til minste detalj. Det kan ha vært leken som førte an i den omfattende og tidskrevende byggeprosessen, men det må også ha vært en god del ettertrykkelighet innblandet når huset tok form. Det var da jeg i sommer besøkte Riksmuseet i Amsterdam at jeg første gang så dukkehuset. Det viste seg å være en kopi av Oortmanns eget hjem oppført ved hjelp av utvalgte håndtverkere og kunstnere mellom 1690 og 1710. Opprinnelig ble huset anlagt med eget hageanlegg og fontene. For et syn det er, og må ha vært – huset som en gang gikk under navnet ”Wonder of the world”. I følge Riksmuseets nettsider kostet det Ortmann like mye å få laget dukkehuset som det ville ha kostet henne å erverve en bolig ved en av Amsterdams kanaler i samme periode. Miniporselenet som ble importert fra Kina minner om at kolonialisering og handelsborgerskap er en forutsetning for den kulturen Oortmann og dukkehjemmet hennes var en del av.

Som en kontrast til min altoppslukende interesse for dukkehuset snublet jeg nærmest over et kabinett da jeg på avstand skulle betrakte det detaljerte huset. Det hadde tilhørt en mann jeg ikke merket meg navnet på. Kabinettet var ikke stort, og i skyggen av huset fremstod det som et skap uten større betydning. Det var først siden at kabinettet ga mening sett i sammenheng med dukkehjemmet. 1800-tallet blir av mange sett på som museumsinstitusjonens gullader, men ved å undersøke samlingskulturen som vokste frem allerede fra 1600-tallet får vi en bredere forståelse av kontekstene de første museene inngikk i. Hva har så dette med kabinettet å gjøre, spør du kanskje. Kabinettet var et sted for oppbevaring av gjenstander. Disse gjenstandene ble forstått som bærere av viten om verden. Det fantes likevel ulike prinsipper for tingenes orden. Denne kom til uttrykk også i en rekke andre samlingstyper så som kunst- og raritetskamrene. Kabinettene kunne eksempelvis være bygd opp som mikrokosmos som skulle speile makrokosmos, eller de kunne ha et preg av kuriosa – gjenstandene skulle rett og slett være mest mulig uvanlige; det være seg en musling eller en kniv, en mynt eller en kokosnøtt. Museologen Brita Brenna skriver om samlingskulturen på 1700-tallet: ”Som en reaksjon på en verden som utvidet seg mot nye kontinenter, religiøse kriger som brakte den kristne enhet under press, og oppløsningen av det aristoteliske verdensbildet, var samlingene forsøk på å nyetablere universell kunnskap og sammenheng.”

Om kabinettet representerte det store i det lille må man kunne si at dukkehuset representere det lille i det ennå mindre. Eller var det kanskje slik at kvinner som Petronella Oortmann ved å skape en representasjon av sitt eget hjem gjorde det til noe som pekte ut over seg selv? Ble hjemmet på denne måten til en universell størrelse? Ikke nok med dukkehjemmet; Oortmann fikk også laget et maleri av dukkehuset - en representasjon av representasjonen om du vil. Det er ikke tvil om at Petronell Oortmann må ha hatt egne meninger. Se nærmere på Petronella Oormanns dukkehus ved å klikke deg inn på: http://www.rijksmuseum.nl/formats/container_en.html.