Av Ellen Elverland, botaniker og PhD-student

La meg først starte med å korrigere meg selv. Den gjorde ikke det – drepte altså. Jeg bare sjekker hvor tabloid jeg må være for å vekke interesse. Og da er det vel greit å legge litt på? Du la merke til spørsmålstegnet, ikke sant?

Alle vet at sex og vold selger. Bare se på oversikten over de mest leste sakene i de fleste nettmedier, sikkert også det herværende. Minst en av toppsakene er relatert til et av nevnte tema. Jeg vurderte også overskriften ”15 000 år gammel røyskatt sexdrepte alkekonge”, men følte at den ble litt i drøyeste laget.

Sannsynligvis kjente de ikke hverandre en gang – røyskatten og alkekongen, altså. Hvorfor skulle de det? De tilhører jo ikke samme familie en gang. Alt jeg foreløpig vet om dem er at de levde samtidig på et lite sted i Nord-Norge for omtrent 15 000 år siden. Jeg, og noen andre før meg har nemlig funnet bein av disse to artene i gamle innsjøsedimenter. Oppdagelsen må selvfølgelig offentliggjøres på ett eller annet vis, og da vil jeg jo at nyheten skal bli lagt merke til.

Antagelig skal vi skive en vitenskapelig artikkel om det – det er jo tross alt den viktigste delen av jobben min. Publisere vitenskapelig! Men det som plager meg litt er; hvem kommer egentlig til å lese den artikkelen? Og ikke minst, vil de synes funnene mine er like morsomme som jeg selv synes? Jeg har nemlig en gang sett tall på hvor mange som faktisk leser en vitenskapelig artikkel (fra A til Å, vel og merke). Det var deprimerende få, gjennomsnittlig bare fem personer synes jeg å huske – og håper i mitt stille sinn at tallet ikke inkluderer eventuelle medforfattere og referee’er. Selvfølgelig klarte jeg ikke å finne denne aktuelle artikkelen i vrimmelen av andre, så opplysninga får stå ubekreftet og blir dermed mindre valid. Men den sjansen tar jeg her.

Vitenskapelige artikler er stort sett alle sammen bygd opp over samme lest. Sammendrag, innledning, material og metode, resultat, diskusjon og konklusjon. Veldig viktig og ganske så kjedelig! Hvor, i en slik artikkel kan man formidle spenninga ved å finne ut nye ting, og gleden ved å oppnå ny viten i forskning? Ingen plasser. En vitenskapelig artikkel skal være så nøktern, alvorlig, saklig og knusktørr som overhodet mulig. Det finnes til og med vitenskapelige publikasjoner som omhandler temaet kjedeligheten i vitenskapelig publisering, for eksempel: ”How to write consistently boring scientific literature (Sand-Jensen, K. Oikos, 2007).”

Misforstå meg nå rett, jeg skjønner at det må være en norm på slikt. En vitenskapelig journal er ikke rett kanal til å boble over av fortellerglede, kreativitet og finurlige ordspill, og jeg skjønner viktigheten av å publisere ny viten. Bidra med den lille brikken til vitenskapen! Jeg bare sliter litt med den alvorlige og tørre formen det skjer i.

Heldigvis finnes det en måte å få utløp for forskningsglede, fortellertrang og barnslig oppdagerlykke. Populærvitenskapelig publisering og formidling! Gjennom populærvitenskapelige formidlingskanaler gis man mulighet til å fortelle, ikke bare om spennende resultater på en lettfattelig måte, men det gis også rom for å formidle noe av gleden med selve forskninga. Og dersom man har en kreativ åre, kan den virkelig få spillerom her!

En av mine favorittformidlere i Norge er Jørn Hurum, Førsteamanuensis ved Naturhistorisk Museum i Oslo. Da han ble intervjuet på et talkshow om funnet av en ny fiskeøgleart på Svalbard, svarte han på spørsmål om dens utseende; At den så ut som en ”delfin fra helvete”. Et bilde som jeg, og antageligvis mange med meg, klart og tydelig ser for seg.

Å finne utløp for fortellergleden er bare den ene gode siden av saken. Det finnes to minst like viktige sider til. I motsetning til mange vitenskapelige arbeider, har populærvitenskapelige magasiner og formidlingskanaler faktisk lesere- og lyttere. Noen har til dels mange også. For eksempel har radioprogrammet Naturens Verden på P1, 700 - 800 000 lyttere når de går på lufta hver søndags morgen – betraktelig flere enn de fem som leste den vitenskapelige artikkelen. For å låne et kjent uttrykk: Kunnskap til folket! Og dersom ikke det er viktig – ja, så vet ikke jeg.

Den tredje grunnen til at populærvitenskapelig formidling er viktig, er litt mer egennyttig. Det teller faktisk på CV’en. Dersom man er søker til en stilling i høyskole- og universitetssektor, kan formidlingserfaring være tunga på vektskåla – forutsatt at man stiller noenlunde likt faglig. Så selv om det kan være vanskelig å finne tid og rom til det; publiser populært. Det er moro, utviklende, utdannende og viktig!

Og selv om jeg kanskje glemmer alt annet når jeg blir gammel, kommer jeg i alle fall til å huske at det en gang var en alkekonge og ei røyskatt som kanskje bedrev lyssky aktivitet på ei øy i Nord-Norge (nei, det var ikke på Ylvingen). Og at det levde en ganske så skummel delfin på ei øygruppe langt mot nord!