Av Ellen Elverland, botaniker og PhD-student

Som biolog, forsker og forelder er jeg fullt inneforstått med at man tidlig må prege sine barn slik at de erverver de samme interessene som deg selv, og ikke ender opp på helt ville karriereveier. Ettersom enhver er seg selv nærmest, ønsker vi selvfølgelig helst at avkommet skal velge utdannelser som ender på -log, eller til nød -geniør. Mens skumle endelser som -nom bør unngås.

Utdannelsespreginga må foregå i små drypp, og det er ekstremt viktig at overdosering ikke forekommer, da man kan risikere å få helt motsatt resultat av det ønskede. Hjemme hos oss driver vi derfor med småskala biologiske forsøk av forskjellig art – med varierende utkomme og hell.

Jeg er god venn med fire små barn og vi tilbringer mange ferier sammen. På en skitur i påska fant jeg en sånn hårete, rødbrunsvart larve som man kan finne på snøen når våren er i anmarsj. I et avfall av halvpedagogisk pregetrang viste jeg den til barna. Stor lykke! Larven ble sporenstreks døpt Finn-Larve, etter programleder Finn-Arve i det populære barneprogrammet Ugler i mosen.

Finn-Larve fikk bo i et syltetøyglass med perforert lokk, slik at vi kunne følge med på utviklinga hans. Den ble fôret etter alle kunstens regler med salatblad og bjørkeblad fra påskeriset. Og da vi reiste hjem fra påskeferie ble det bestemt at han skulle få være med. Interessen for skapningen hadde riktignok begynt å dabbe litt av, fordi forvandlinga tok noe lenger tid enn antatt. Siden barna har boka “Den lille larven aldrimett” som pensumbok, visste de at neste steg på veien var å forpuppe seg.

Tilbake i hverdagen ble larven litt avglemt under det forrige biologiske forsøket vårt som bare gikk sånn halvgodt det også: Potet plantet i potter inne. Men siden plantene hadde fått alt for lite lys i forhold til varme, hadde potetkålen vokst seg lang og benglete, og hele prosjektet truet med å bryte sammen når som helst.

En kveld, etter at barna var stuet unna, gløttet jeg og mannen litt på TV – møter med Snåsamannen. Finn-Larve var tydelig urolig i glasset sitt under potetkålen. Jeg vet ikke om det var snåsningens fromme framferd, eller om jeg kom til å tenke på Ivar Skjæråsens berømte ord “mållaust liv har og ei meining”. Men uansett tok den vonde samvittigheta meg, og jeg sa til mannen; “Nei, nå går jeg og legger den ut på snøen igjen”.

Etter litt diskusjon kom vi imidlertid fram til at den kanskje var sulten – friskt salatblad ble framskaffet. Deretter lurte vi på om den kunne være tørst – vann ble tilbudt. Brått befant vi oss noen år tilbake i tid, som uerfarne førstegangsforeldre. Både typen samtale og typen bekymring likna veldig. Bortsett fra det med å legge den ut på snøen da. Det har jeg aldri sagt – høyt, i alle fall.

Så satt vi nå der, forskeren og doktoranden, og visste ikke vår arme råd. Ikke kunne vi ringe etter hjelp heller. Hvem skulle det ha vært til? Før nevnte Snåsamann? Ammehjelpen? (Den skulle jo bli en pupp). Våre mer zoologisk vinklede kolleger sent på kvelden? Heldigvis løste problemet seg da den med høyest utdannelse av oss, ved et uhell fant ut av vi kunne tippe glasset over på siden. Finn-Larve klatret umiddelbart opp til et av luftehullene i lokket og hengte seg der. (Jeg vil ikke påstå at han faktisk prøvde å gjøre ende på seg. Men om det nå var det, har han min fulle forståelse slik som vi kava og styrte med han). Den etterlengta forpuppinga kunne begynne!

En riktig fin puppe ble han. Vi vår så stolte, mannen og jeg. Hver morgen før vi dro på jobb kikket vi inn til han på gjesterommet, og passet på at han hadde det bra. Jeg syntes etter hvert at han brukte usedvanlig lang tid der inne i puppen, og var egentlig sikker på at han hadde forlatt oss til fordel for de evige jaktmarker. Derfor tonet vi ytterligere ned den likevel dalende interessen for han.

Men tross mine dystre spådommer viste det seg at det sto til liv der inne, og da metamorfosen endelig var komplettert og larven gjenoppsto som en rødbrun liten, vakker spinner var lykken til å ta og føle på – antageligvis mest hos meg. Ungene fikk han med i barnehagen der de spontant arrangerte et release-party for han. For meg føltes det som om min førstefødte flyttet hjemmefra.

Etter spørsmål til lokal ekspertise og litt surfing på internettet, utvida jeg horisonten såpass at jeg nå vet at det dreier seg om arten rustvingespinner (Phragmatobia fuliginosa), som kommer opp på vårsnøen ved å krype opp langs bjørkestammene når det tiner rundt dem. Larven lever av lyng og dvergbjørk og bruker rundt 3 uker inne i puppen før den kommer ut, fiks ferdig og flygedyktig.

Hva barna fikk med seg av hele prosjektet et heller uvisst. Men noen av oss lærte da noe. Både om entomologi, om viktigheten av å ha tilstrekkelig distanse til forskningsobjektene sine – og litt om alt for langtekkelige biologiske eksperimenter for resultathungrige førskolebarn. Og til tross for at dette var beregnet til å være en øvelse for barna, fikk vi også grundig testet og verifisert gyldigheten av det gamle ordtaket: “Man lærer så lenge man lever”.