Av Ellen Elverland, botaniker og PhD-student

Når man er ansatt ved et universitetsmuseum og sysler med forskning av naturvitenskapelig art, skjer det to ting viktige når sommeren nærmer seg. Oppkjøringa til årets feltsesong tar til, og antallet telefoner fra et nysgjerrig publikum øker. Når snøen forsvinner og naturen igjen våkner til liv, finner folk de merkeligste ting som de gjerne vil ha artsbestemt, eller har andre spørsmål om. Overskrifta er forresten en gjengivelse fra en telefonsamtale for noen tiår siden, der en mann i Vesterålen hadde funnet en død pingvin (!) i fjæra og ville selge den til museet.

Jeg synes forresten det er kjempeflott at folk ringer eller skriver sine spørsmål inn til museene – og ikke minst at de har anledning til det. Det viser at det er interesse for natur ute blant folket, og at ekspertisen villig deler av det de vet. Så dersom du lurer på noe eller har funnet noe rart i naturen, ring eller skriv til museet ditt og spør!

Ved Tromsø Museum har vi faktisk en egen tjeneste på Internett som heter “Spør en forsker på Tromsø Museum”. Her kan publikum stille spørsmål om mangt og meget som det måtte lures på (nettside her). Museet har gode og lange tradisjoner på slike henvendelser, og spørsmålene blir videresendt til rette vedkommende og besvart etter beste evne. Tromsø Museum kan faktisk framvise en nesten 140 år lang tradisjon med å ta i mot publikumshenvendelser, og spørsmål og opplysninger fra folk i landsdelen har i flere tilfeller ført til at forskerne har blitt gjort oppmerksom på hendelser og fenomener i naturen.

Dette med slik direkte publikumskontakt er en del av jobben og en utfordring som jeg ikke var helt forberedt på da jeg begynte som stipendiat, jeg innrømmer det. Men som likevel er ganske hyggelig. Vanligvis er det de faste vitenskapelige ansatte som handterer publikumsforespørsler – og bra er det, for noen av spørsmålene er skikkelig vriene. Det sitter utrolig mye kunnskap der ute blant folk, og da blir også spørsmålene de stiller vanskelige. Derfor er det bra at de med lengst fartstid får svare på dem. Men av og til skjønner ikke sentralbordet publikums beste, og i mangel på tilgjengelig fast ansatt ekspertise setter de telefonen videre til en tilkortkommen stipendiat, som ikke hadde vett nok til å reise på feltarbeid.

Og jeg frykter de vanskelige spørsmålene litt. Tenk om jeg ikke kan svare på dem? En gang ringte det for eksempel en mann, som sentralbordet henviste til meg. Han hadde tenkt litt på dette med molte (Rubus chamaemorus) og bringebær (Rubus idaeus). De tilhører, som det latinske navnet viser, samme slekt (Rubus), men blomstrer oftest på forskjellige tider av vekstsesongen. Det han lurte på var: Dersom man hadde klart å bevare levende pollen fra den førstblomstrende arten, og kunne overføre dette til den arten som blomstret sist, kunne man da finne opp et helt nytt bær? Svaret er; Nei, ikke på denne måten. Selv om de to artene tilhører samme slekt, er de pollenmorfologisk ganske ulike, slik at en krysspollinering ganske sikkert ville være mislykket. Men man kunne kanskje ordne det på annet vis. Kloning, for eksempel. Kanskje det allerede er gjort, hva vet vel jeg? Det endte med at jeg henviste han til en annen forskningsinstitusjon som driver mer med slike ting.

Men tanken er egentlig besnærende. Tenk for et nydelig bær, og for et fantastisk syltetøy det kunne blitt. Bærene skulle bli store og saftfulle – knallrøde, med et hint av oransje. Kanskje kunne den hete “Brolte” eller “Mongebær”, selv om det egentlig ikke høres noe godt ut. Jeg har enda ikke tenkt så nøye på hvordan selve planten kunne se ut, men den skulle i hvert fall ikke ha pigger, og trengte strengt tatt verken vokse i ulendt ur eller på søkkvåte myrer heller.

Et annet spørsmål jeg ofte får som botaniker er: Hvorfor er furua vridd? Det er utrolig mange som har oppdaget at furuveden ofte er vridd den ene eller den andre veien og liksom snor seg oppetter furustammen. Forskere ved Norsk Institutt for Skogforskning har forsket på dette og det korte svaret er; dette er en effekt av både arv og miljø. Det lange svaret kan leses i artikkelen de publiserte (Skatter, S. & Kucera, B., 1998. The cause of the prevalent directions of the spiral grain patterns in conifers. Trees 12, 265-273). Og det folkelige svaret kan du finne her, i et Schrödingers katt program. Ganske fantastisk gjort av furua i grunn!

Men det vanskeligste er når jeg blir spurt om spørsmål relatert til “tamme” planter, og ikke ville, slik jeg helst sysler med. Her skal to ting presiseres; 1, Det er svært sjelden jeg som vill botaniker har fått telefoner med hageplantespørsmål på jobben. Og 2, Det finnes ville botanikere som er flinke på hagerelaterte spørsmål også – bare ikke jeg. Det er helst de eldre damene i nabolaget som tror at jeg i jobben min sysler med flittig lise og peon og kniper tyver av tomatplanter. Disse damene kan virkelig stille ekstremt vanskelige spørsmål om hagestell og beskjæring av bærbusker. Noe som jo vitner om stor kunnskap hos dem – og tilsvarene liten hos meg.

Det hender sågar at man også får hagespørsmål fra kolleger som strengt tatt burde vite litt mer om hva man faktisk jobber med. En kjenning av meg som har sin profesjon i botanikkens rike fikk en gang et spørsmål fra en zoologisk kollega om beskjæring av spireahekken, som hadde frosset veldig tilbake i løpet av vinteren. Han valgte å svare på hagespørsmålet med følgende motspørsmål “Ja, siden du er zoolog, lurer jeg litt på dette med hamstre. Sønnen min har en hamster som i det siste har virket litt tufs og skranten. Hva tror du feiler den, og kan du kanskje være behjelpelig med en eventuell operasjon?”