Av: Silje Gaupseth, Førsteamanuensis i polar kulturvitenskap og konstituert daglig leder ved Polarmuseet.

Syersken Ada Blackjack sto igjen som eneste overlevende etter en feilslått ekspedisjon til den øde Vrangeløya i Nordishavet i 1921. Dagboka hennes gir stemme til en glemt part i historien om utforskinga av polarområdene.

For meg ble 8. mars i år en etterlengtet anledning til å hente fram en «glemt» historie, til et foredrag jeg holdt ved Norsk Polarinstitutts polare bokkafé. Ada Blackjacks dramatiske opplevelser var riktignok gjenstand for medias søkelys etter at hun som eneste overlevende vendte tilbake fra Vrangeløya-ekspedisjonen høsten 1923. Likevel har historien hennes ikke fått særlig plass i den større sammenhengen av tekster og andre representasjoner av polarområdene rundt forrige århundreskifte.

Dette var den såkalte arktiske storhetstida. Det var en tid for geografiske oppdagelser og vitenskapelig undersøking, for kappløp, heltedyrkelse og polarimperialisme. Selv om Blackjacks historie utvilsomt hører hjemme i denne større rammefortellinga, så utfordrer den også noen av de faste elementene i mer velkjente framstillinger av utforskinga av Arktis.

I tillegg til å være et koloniseringsforsøk, skulle ekspedisjonen til Vrangeløya vise frem Arktis som et vennlig sted. Det var den amerikansk-kanadiske antropologen og polarforskeren Vilhjalmur Stefansson som sto bak foretaket. Han satte sammen et mannskap bestående av de kandidatene han mente var best egnet til å mestre polarområdene: fire unge, velutdannede, vestlige menn. Utstyrt med friske legemer og kloke hoder, ville disse ideelle polarfarerne evne å tilføre vestlig, rasjonell tenkning til inuittenes tradisjonsbaserte overlevelseskunnskaper, og dermed omforme dem til polarvitenskap. Dette ville åpne porten til det ekstreme nord som velfylt spiskammer og helsekilde; og det vennlige Arktis ville åpenbare seg for dem, ifølge Stefansson.

Selv om Stefansson i tekst og tale veide hele den arktiske urbefolkninga opp mot sine ideelle ekspedisjonsdeltakere og fant dem for lett, var det likevel én person han anså som uunnværlig for enhver polarekspedisjon, nemlig inuittsyersken. Dermed ble Ada Delutuk Blackjack hyret inn for å sy klær og pelsutstyr til kolonistene som skulle gjøre Vrangeløya vennlig.

Blackjack har blitt beskrevet som en «byeskimo» uten erfaring med det å skulle leve av naturen. Blackjack var inuitt fra Spruce Creek i Nord-Alaska og hadde bodd hos en misjonærfamilie i Nome, hvor hun lærte å lese og skrive på engelsk. I 1921 var hun aleneforsørger for en sønn som led av tuberkulose, og inntektene fra ekspedisjonen – hele 50 dollar i måneden – ville betale for den medisinske behandlingen han trengte for å bli frisk. Planen var enkel. Ekspedisjonsdeltakerne skulle slå leir, drive fangst og leve av den rikholdige naturen på øya i ett år. Deretter skulle de hentes ut igjen av et skip, og nye kolonister skulle erstatte dem.

Ekspedisjonen ble ikke en fortelling om livet i det vennlige Arktis. Drivisen låste øya inne og forsyningsskipet nådde dem ikke året etter som avtalt. Da provianten tok slutt og fangsten også sviktet, var gode råd dyre. Tre av mennene dro over isen mot kysten av Sibir for å skaffe hjelp, men ble aldri sett igjen. Tilbake var Ada Blackjack og Lorne Knight, den siste av de fire unge mennene, som nå var rammet av skjørbuk og helt avhengig av Blackjacks hjelp. I et drøyt halvår livnærte Blackjack dem begge. Hun lærte seg å skyte med gevær og sette ut feller, hun bygde båt og fanget sel. I juni 1923 døde Knight. Nå var Blackjack fullstendig isolert, og også selv rammet av skjørbuk. Likevel berget hun seg fram til skipet endelig nådde øya, hele to år etter å ha forlatt Nome.

Blackjack skrev dagbok fra oppholdet på Vrangeløya. Dagboka er et unikt dokument fra polarområdene, ikke bare fordi den forteller historia om de siste månedene av ekspedisjonen, men særlig fordi det ikke finnes så mange sammenliknbare skriftlige kilder fra den arktiske urbefolkninga på denne tida. Blackjack skriver på andrespråket engelsk, og innenfor en tradisjonelt vestlig sjanger, den polare ekspedisjonsdagboka. Dermed gir hun en sjelden stemme til de såkalte arktiske andre, og det i dobbel forstand. Hun representerer både urbefolkninga og kvinnene, som ofte har vært utelatt fra fortellinga om den vestlige, mannsdominerte utforskinga av polarområdene.

Det tragiske utfallet av ekspedisjonen til Vrangeløya gjør at den lett kan forstås som en fortelling om det uvennlige, sågar det fiendtlige Arktis. Selv om Blackjacks dagbok på mange måter er hennes testamente til sønnen og andre etterlatte, leser jeg den likevel ikke bare som dette. Her finnes også en annen fortelling som handler om vilje og mestring. I dagboka er Blackjack tydelig tilfreds med endelig å beherske geværet, hun finner et fotoapparat i leiren og begynner å eksperimentere med ulike motiver, hun lager piknik for seg selv med te og ferske måkeegg, og leser Frederick Cook på senga. Inuittsyersken som i utgangspunktet bare skulle bistå ekspedisjonens fire hovedpersoner i deres utforsking av området ble altså ikke bare eneste gjenlevende deltaker. Ironisk nok er det i hennes dagbok at konturene av livet i det vennlige Arktis tydeligst trer frem, om enn i korte glimt.

Fakta:
The Stefansson Arctic Expedition ble sendt ut i 1921 av polarforsker Vilhjalmur Stefansson for å kolonisere Vrangeløya i Nordishavet på vegne av Storbritannia. Ekspedisjonsdeltakerne var Allan Crawford, Lorne Knight, Fred Maurer og Milton Galle. Ada Delutuk Blackjack var ekspedisjonens syerske og ble også den eneste overlevende. Vrangeløya er i dag russisk territorium.

Kilder:
Blackjack, Ada (1923). Upublisert dagbok i to deler fra Vrangeløya. Rauner Special Collections, Dartmouth College Library, New Hampshire.
Niven, Jennifer (2003). Ada Blackjack: A Story of Survival in the Arctic. New York: Hyperion.
Stefansson, Vilhjalmur (1921). The Friendly Arctic: The Story of Five Years in Polar Regions. New York: The Macmillan Company.