Av Rob Barrett, professor ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet

Mens fuglefjellene tømmes for flere arter, øker havsulebestanden. Slikt gleder et forskerhjerte.

Litt makabert å bruke som sammenligning kanskje, men når et menneske hopper fra San Franciscos Golden Gate, treffe han eller hun havets overflate i en hastighet av 33 kilometer i timen. Utfallet er døden. Når en havsule treffer havets overflate er hastigheten nesten 100 kilometer i timen. Utfallet er et fiskemåltid. Dette er en av de mange egenskapene hos havsula som har fascinert meg siden jeg var guttunge.

Jeg ble først kjent med havsulen på en liten holme hjemme i Wales. Holmen lå langt til havs, og var så eksponert for dønningene fra Atlanterhavet at besøkene ble begrenset til en eller maksimalt to ganger i året.

Fordi selve kolonien var fredet, var det ikke lov å gjøre mer enn å nyte det fantastiske synet, lyden og lukten av tusenvis av fugl. Å gå inn blant fuglene var ikke aktuelt. Det var ikke før jeg kom til Norge tidlig på 1970-tallet at jeg fikk anledning til å oppnå nærkontakt med disse majestetiske fuglene. Først som assistent til min sjef og mentor Einar Brun under ringmerkingsturer til Vesterålen og senere som forsker i egen regi da jeg videreførte Bruns arbeid og besøkte koloniene som etter hvert ble etablerte i landsdelen.

Brun var leder ved Zoologisk Avdeling ved Tromsø Museum og en av pionerne innenfor norsk sjøfuglforskning. Han forsto viktigheten av å følge med sjøfuglbestandene langs kysten og avdekket tidlig store nedganger av bestander i flere viktige fuglefjell. 

Men ikke hos havsule. Her økte og øker bestanden.

Havsula er nemlig en forholdsvis ny art for Norge, og den første kolonien ble etablert på Runde utenfor Ålesund i 1946 eller 1947. Dette var tilfeldigvis samme tid som havhest også slo seg ned i landet (også på Runde).

Fjorten år senere, i 1961, ble havsuler funnet hekkende i Nord-Norge, på Syltefjordstauran i Øst-Finnmark, og i 1964 ble en liten gruppe funnet hekkende blant storskarvene på Skittenskarvholmen, et lite skjær utenfor Mosken i Lofoten. Siden har det gått slag i slag, og med en ny koloni på Bjørnøya er det nå ni kolonier i Nord-Norge med til sammen nesten 3500 par. Tilsvarende mange hekker på Runde.

Gjennom alle disse årene har vi fulgt utviklingen i bestanden i detalj gjennom målrettede tellinger og ringmerkingsturer. Tellingene har vi gjort gjennom fotografering av koloniene på trygg avstand, ofte fra småfly. Ringmerking derimot har vært mye mer utfordrende. Akkurat som ved kolonien i Wales, er koloniene her nord meget eksponert, og været har ofte vært til hinder for arbeidet. Når vi lykkes å komme i land møter vi enda en hindring. Havsuler er nemlig store fugl, og forsvarer gjerne avkommet mot inntrengere med sine kraftig dolkeformete nebb. Det blir ofte håndgemeng oss imellom, med sulen som seierherre (eller -dame) og undertegnede med atter en blodig rift i armen.

Belønningen har likevel vært stor, for etterpå har vi mottatt mange rapporter om ringmerkede fugl langs kysten rundt Nordsjøen, i Den engelske kanal, Biscayabukta og sør til Senegal. Noen til og med langt inne i Middelhavet. Enda mer spennende var det å høre at en av «mine» fugler var i det første paret som hekket i Russland i 1996, i en koloni som nå teller 250 par. Fuglen var merket som reirunge på Gjesværstappan ved Nordkapp fem år tidligere.

Resultatene fra ringmerking har også gitt oss forståelse for hvor havsulene som slo seg ned i Norge kom fra. På østsiden av Nord Atlanteren hekker det nesten 400 000 par havsuler i kolonier rundt Storbritannia, Island, Færøyene og i kanalen. Det er en bestand som også er i kraftig vekst, og med en stor produksjon av ungfugl. Funn av hekkende fugl i Vesterålen og Finnmark som var merket som unger utenfor Skottland, Irland, Frankrike og Island viser at «våre» fugler er fra overskuddet av produksjonen lenger sør.

Under besøkene i koloniene har jeg også samlet inn rester av fisk som havsulene gulper opp til ungene sine. Et ganske ubehagelig arbeid – alle kjenner lukten av harsk fisk! Og verre var det når jeg pakket ut prøvene på lab for å bestemme arten – da var det mange klager fra kolleger som arbeider i samme etasjen. Å nylig lese at innbyggerne på en øy i Skottland i slutten av middelalderen samlet inn dette som mat er, mildt sagt, oppsiktsvekkende. Men er man i nød så …

Ubehagene til tross, resultatene av laboratoriearbeidet bekreftet at det er de store mengder sild, sei, tobis og, i de senere årene, makrell utenfor kysten vår som tiltrekker havsulene nordover. Hvis temperaturen i havet fortsetter å øke, kan vi vente at havsulene vil trives enda bedre her nord, og at vi kan nyte synet av giganten blant sjøfuglene i årene fremover.

Kilder:

Barrett, R.T. & Folkestad, A.O. 1996. The status of the North Atlantic Gannet Morus bassanus after 50 years in Norway. Seabird 18: 30-37.

Barrett, R.T., Strøm, H. & Melnikov, M. 2017. On the polar edge: the status of the northern gannet (Morus bassanus) in the Barents Sea in 2015-2016. Polar Res. 36, https://doi.org/10.1080/17518369.2017.1390384