Av Sveinulf Hegstad, historiker og fotoarkivar ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet

Sommeren 1952 gikk ei ung kvinne i land fra en kullbåt i Ny-Ålesund. Musikkstudenten Herta Niedermayer på 22 fra Wien møtte Svalbard for første gang. Det ble en hodestups forelskelse – et kjærlighetsforhold som kom til å bli dokumentert i over 50 år gjennom tusenvis av fotografier.

Svalbards eksotiske natur og samfunn har alltid appellert til fotografers blikk, men Herta kom til å tilføre øygruppas fotohistorie nye dimensjoner. Hun er antakelig den som har fotografert området over det lengste tidsrommet. Hennes foto av natur og mennesker i arbeid, hverdag og fest er nok den viktigste visuelle dokumentasjonen som er gjort av Svalbard i etterkrigstida. Dessuten har hun som kvinne, som vi snart skal se, festet andre motiv til filmen enn det menn vanligvis gjorde.

Herta kom til et sterkt mannsdominert samfunn. «Det er bare så vanskelig å få de mektige herrer her oppe til å akseptere at en kvinne kan klare seg alene», uttalte hun i et intervju med ukebladet Kvinner og klær i 1965 etter at hun hadde søkt om å få være der over neste vinter. Hun hadde da åtte somre og en vinter bak seg på øygruppa.

På midten av 50-tallet giftet hun seg med gruvebus og fotograf Leif Archy Grøndal, og de fikk tre døtre sammen. Da hun fødte sin første datter høsten 1954, ble mor og barn «deportert» til fastlandet, bl. a. med begrunnelsen at det var melkemangel. Klassesamfunnet trer tydelig fram når en funksjonærfrue som fødte samtidig, fikk bli over vinteren.

Fram til 1970-tallet var det i hovedsak funksjonærene som hadde anledning til å ha sine familier der hele året. Overgangen fra at Svalbard var et maskulint heltedomene for fangstmenn og gruvearbeidere til å bli et mer moderne familiesamfunn, sammenfaller med hennes periode med fotografering. Herta Grøndal, som hun da het, har derfor gjennom sine fotografier av svalbardsamfunnet synliggjort en tid med store sosiale endringer og modernisering.

I et kjønnsperspektiv er det ikke likegyldig hvem som står bak kamera. En undersøkelse av Tromsø Museum sin fotosamling viser at kvinnelige fotografer i snitt har foreviget flere kvinner enn det menn har gjort. I Hertas fotografering har kvinner og barn en tydelig tilstedeværelse, men i samsvar med den skeive kjønnsbalansen i samfunnet hun dokumenterte, ble det naturlig nok fotografert flere menn enn kvinner. Det gjelder særlig i gruvene hvor det var en total mannsdominans i et krevende arbeidsmiljø. Men menn framstår også som dansepartnere, kjærester og fedre.

Hertas signatur har vært at hun har sett hele befolkninga og de forskjellige rollene som den enkelte kan ha inngått i. Hun var en del av samfunnet over mange år og kjente det ut og inn. Det vises på menneskene hun fotograferte som framstår som avslappet og naturlig i hennes nærvær.

Svalbards natur lå Hertas hjerte nært. I skiftende årstider og lysforhold har hun beveget seg i det store landskapet med fjellformasjoner og isbreer. Samtidig har hun hatt blikk for de små detaljer i den arktiske flora og vært i nærkontakt med dyrelivet. Hennes naturfoto er vakre studier av et økosystem som, i alle fall tilsynelatende, fortsatt var i balanse. Ut fra et fokus på klimaendringer vil derfor hennes foto også ha en kildeverdi som dokumentasjon av naturen slik den var for noen tiår tilbake.

Da Herta kom til Svalbard i 1952, hadde hun med seg farens lille Kodak kamera. Hennes mann, Leif Grøndal, var som allerede nevnt, fotograf, og hun fungerte en periode som assistent for ham med framkalling og kopiering. Ganske tidlig kom Rolleiflex og Hasselblad mellomformat (6x6 film) til å bli hennes viktigste kameraer.

Hun fotograferte både i svarthvitt og i farge, og hennes foto er gjennomgående preget av høy kvalitet både motivmessig og teknisk. I tillegg tok hun opp en god del smalfilm på oppdrag fra bl. a. Store Norske AS og NRK hvor hun laget reportasjer for Dagsrevyen. Fra 1980-tallet fotograferte hun mest i farge småformat.

Siste turen til Svalbard var i 2008, og i en alder av 78 år var Herta Lampert, som hun nå heter, fortsatt opptatt med å fotografere. Hennes fotosamling ble overdratt til Tromsø Museum – Universitetsmuseet i 2015. Det var et beveget øyeblikk da jeg forlot henne i Wien med hennes store kjærlighet pakket ned i to kofferter.

Tromsø Museum har med økonomisk støtte fra Svalbards miljøvernfond digitalisert omkring 8500 av hennes totalt ca. 12000 fotografier. De vil etter hvert bli gjort søkbare i universitetsmuseenes Fotoportal. www.unimus.no/foto