Hvorfor stiller vi ut plast?

Det ryddes plast om dagen. Vi derimot, har satt plast inn i et glassmonter. Som om det skulle være et verdifullt vikingsverd.

Sværholt, Finnmark. (Foto: Þóra Pétursdóttir)
Sværholt, Finnmark. (Foto: Þóra Pétursdóttir)

Av Cathrine Paus, leder for forskningskommunikasjon, Tromsø Museum - Universitetsmuseet

Altså bare for å slå det fast. Det mangler ikke på gamle og verdifulle gjenstander hos oss ved Tromsø Museum - Universitetsmuseet. Vi har en nesten kilotung gullklump fra Alaska. Vi har gullsverd, gamle båter, verdifulle bilder og vakker kirkekunst fra før reformasjonen. Hva er det vi holder på med når vi stiller ut plast?

(Foto: Jonathan Igharas)
(Foto: Jonathan Igharas)

En av våre mange oppgaver som universitetsmuseum er å fortelle omverdenen om forskning som pågår hos oss ved universitetsmuseet og UiT Norges arktiske universitet. Et av disse forskningsprosjektene er Uregjerlig arv/Unruly Heritage, som ledes av Bjørnar Olsen og Þóra Pétursdóttir. De er samtidsarkeologer, og er opptatte av å forske på vår nære samtid fremfor vår fjerne fortid.
En av mine oppgaver er å lage utstillinger basert på vårt forskningsarbeid. Jeg må innrømme at jeg var temmelig forvirret etter det første møtet med Þóra og Bjørnar. Hva er samtidsarkeologi? Hva i all verden forsker de egentlig på? Kan det bli en utstilling?

(Foto: Jonathan Igharas)
(Foto: Jonathan Igharas)

I aller høyeste grad. Utstillingen «arv» er kanskje noe av det jeg er mest stolt av å ha vært med på å produsere. Den er behagelig å se på, men stiller noen ubehagelige spørsmål. Utstillingen «arv» utfordrer virkelig vår oppfatning av kulturarv. Hvorfor er det slik at avfall fra vikingtiden er mer interessant, når vi hele tiden omgir oss med avfall som forteller like mye om vår historie som gamle beinrester? Er det fordi vi helst vil forbinde kulturminner med noe vakkert, og ikke med problematiske levninger i vår samtid som mikroplast i havet, industrielle ødeland, luftforurensning og PCB i sel og isbjørn?

Teriberka, Russland. (Foto: Bjørnar Olsen)
Teriberka, Russland. (Foto: Bjørnar Olsen)

Þóra og Bjørnar har kjørt, gått og vasset nord i Norge, Russland og Island for å undersøke og dokumentere noen av vår tids litt mer brysomme kulturminner. De har gått med nesa ned for å studere det som skyldes i land på strender (visstnok store mengder med Iduns ketchup). De har gått med blikket rett fram og opp for å se hva som blir igjen når mennesker forlater bygninger og steder. De har gjennomført arkeologiske utgravinger i nedlagte sildoljefabrikker fra 50-tallet. De har inntatt moderne ruiner som ingen bryr seg om lenger, og tatt med seg strandsøppel som ingen plukker opp. Forskningsprosjektet Uregjerlig arv undersøker hvordan disse brysomme sporene utfordrer vår forståelse av kulturarv. Hva skjer når vi erkjenner at fortida ikke er forbi, ikke kan formes av våre ønsker, men fortsetter å hjemsøke oss?

Dalniye Zelensy, Russland (Foto: Bjørnar Olsen)
Dalniye Zelensy, Russland (Foto: Bjørnar Olsen)

Derfor stiller vi ut plastrester, strandsøppel og moderne ruiner på vårt museum. Kunstner og arkitekt Joar Nango har hatt ansvaret for utformingen, og har bygd opp utstillingen utelukkende med gjenbruksmateriale. Det er blitt en utstilling som er både pen og stygg, fascinerende og skremmende.
Ta for eksempel det gamle skoleinternatet på Magerøya i Finnmark. Sarnes Internat ble opprettet i 1958 som skoleinternat i Finnmark. Internatdriften opphørte i 1971, og fra begynnelsen av 2000-tallet har bygningen vært overlatt til sin egen skjebne.

Det er også noe tiltrekkende og frastøtende ved plastiglomerate. Jeg hadde aldri hørt om fenomenet før jeg møtte Þóra og Bjørnar, men det er altså det geologer mener kan være en ny bergart. Plastiglomerate er en sammensmelting av naturlige og menneskeskapte elementer som fjæresand, skjell, småstein og plast. Smeltet plast altså, men jeg må innrømme at det ser ganske så flott ut der det ligger i glassmonteret. De første smykkene av plastiglomerate finnes allerede på markedet.

(Foto: Jonathan Igharas)
(Foto: Jonathan Igharas)

Plastiglomerate er et fascinerende eksempel på hvor vanskelig det er å skille mellom natur og kultur, og et bilde på det som omtales som en ny tidsperiode, antropocen, der vår egen sporsetting har blitt en avgjørende faktor i jordas geologiske og økologiske utvikling.

Så hva tenker du? Er plast vår tids kulturminne?


P.S: Kom til oss før vi tar ned utstillingen «arv» 1. oktober.