Av: Ola Graff, professor ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet

Å skrive ei bok om joik er å trå varsomt. Du møter alt fra stengte dører til stor takknemlighet. Men spennende er det.

Det har vært et forbud mot joik i skolen i Kautokeino sida 1953. Skolestyret fornyet forbudet og gjorde det sterkere i 1976. Men nå er det borte. Slikt er interessant når man jobber med tradisjonsmusikk i landsdelen. Det er blitt til boka “Joikeforbudet i Kautokeino” som nylig er lansert.

Dess mere jeg fikk vite, dess mere interessant ble det. Det som til å begynne med syntes bare som en liten, lokal sak, viste seg å bli ei stor historie om utvikling av det samiske samfunnet og hvordan holdninger brytes og endres. Men også ei historie om forholdet mellom majoritetssamfunnet og den samiske minoriteten i nyere tid.

Det er spennende å prøve å få tak i holdninger i samfunnet og hvordan disse har endret seg gjennom tida. Her var ei åpning inn til tankesettet hos folk. Det er nemlig et stort kildemateriale som finnes. Og gjennom intervjuer får man vite enda mer.

Til å begynne med var det snakk om å finne alle saksdokumentene som det er forbausende mange av. Jeg har brukt mer enn én time i arkivene i Kautokeino. Og det var to store avisdebatter, på 1970-tallet og 1990-tallet, som er relevante. Så det har gått med noen timer på Universitetsbiblioteket i Tromsø.

Dernest ble det viktig å intervjue folk. Alle som satt i skolestyret i 1953, var døde. Mange gamle lærere var for lengst pensjonert. Så jeg følte at det begynte å haste med å avdekke denne historia. Jeg har snakket med både skolesjef, lærere og elever. Jeg gjorde et forsøk på å etterlyse folk på facebook. Der fikk jeg ett svar fra en tidligere lærer som hadde forlatt Kautokeino for mange år sida.

Spørsmål om joik har alltid vært følelseslada. Jeg hadde gjort en intervjuavtale med en gammel lærer. Men da jeg kom dit, ville vedkommende ikke snakke med meg. Det hadde vært harde fronter for og imot, og personen ønsket ikke å bli dradd inn i dette, selv om forbudet da hadde vært borte i mange år.

Da spørsmålet om forbud ble tatt opp igjen i 1976, skyldtes det at en ung lærer fra Kautokeino hadde spilt joik i en time på Masi skole. Akkurat da var en læstadiansk troende mor på besøk. Hun visste at det skulle være forbudt og hun syntes sjøl  at joiking var synd, så hun skreiv et sint klagebrev til skolen. Det gikk flere år før jeg greide å finne ut hvem hun var. Men da dro jeg likegodt på besøk til henne. Jeg banka på, presentere meg og spurte om det var hun som hadde skrevet dette brevet. Der jeg sto i døra følte jeg meg ikke særlig høg i hatten. Ville hun bli sint over at det kom en fremmed og ville prate? Ville hun føle det påtrengende eller fornærmende? Det var ingen grunn til engstelse. Hun var ei riktig hyggelig gammel dame og ville gjerne la seg intervjue nærmere. Jeg fikk også tillatelse til å bruke henne i boka. Da jeg gikk, takket hun for at jeg hadde kommet til henne og ville snakke med henne.

Jeg har gjort det slik at alle de jeg intervjuet, kontaktet jeg på nytt med spørsmål om det jeg hadde skrevet om dem var rett, og om jeg fikk tillatelse til å bruke det i boka. Noen ville omformulere litt, men alle svarte ja. Nå når boka er trykt, sender jeg også et gratiseksemplar til alle de samme menneskene. Jeg tenker at det handler om å vise respekt for dem man har brukt som informanter og respekt overfor det samiske miljøet, samtidig som den forskning man driver blir åpen. Det kan bli et lite bidrag til at universitetet ikke blir et glass-slott som henger i lufta, men noe som kan ha relevans og betydning for folk.