Av Jukka Nyyssönen, førsteamanuensis Tromsø Museum – Universitetsmuseet.

6. februar 2017 blir det en storstilt markering av 100 års samisk for demokrati, rettferdighet og mangfold. Denne bloggen forteller en historie fra arkivet om skoltesamenes kamp for videre utdanning på egne premisser. 

Den 5. juli 1928 møttes 12 skoltesamer fra Paččvei eller Pasvik siida på norsk ved sin gamle sommerfiskeplass i Kolttaköngäs/Boris Gleb. Skoltesamene er en liten folkegruppe som tradisjonelt har levd i grenseområdene mellom Norge, Finland og Russland med eget språk og en kultur som skiller seg fra den nordsamiske. Denne dagen samlet de seg for å snakke om barnas utdanning. Diskusjonene fant sted under en spesiell «besøkdag» for elevenes foreldre, og de diskuterte muligheten for skoltebarn til videre utdanning etter «nedre skolteskoler» (alakolttakoulu, tre stykker i Petsamo). I møteprotokollen stod det følgende:

«Skoltene diskuterte på sitt eget språk under ledelse av skolte Mikko Kalinin på hvilken måte kunde man organisere videre utdanning til barn som er uteksaminerte fra nedre skolteskolen, når de får vitnemål fra folkeskolen. Han (Kalinin) kunngjorde skoltenes opinion å være, at en høyere folkeskole med internat eksklusivt for skoltene skulle bli bad om, og at det best egnet stedet for denne skolen skulle være Kolttaköngäs, som er ønsket til å svulme til en stor skolesmåbygd for skoltene.»

Tannerarkivet
Det ble sendt en skriftlig henvendelse signert av i alt 42 skoltesamer, fra slektene Afanasjeff, Camenoff, Fedotoff, Gerasimoff, Letoff, og Titoff. Mikko Kalinin og Ontrei Titoff ble valgt som utsendinger til «minister, herr Tarjanne». Det er ikke kjent om de fikk besøkt departementet i Helsinki. Uansett, skolen ble aldri noe av. Skoltesamene i Paččvei, Peachham og Suenjel siidaene hadde blitt finske borgere i 1920 da Petsamo ble avstått fra Sovjetunionen til Finland. Dokumentet ble funnet i arkivet til professor i geografi ved Universitetet i Helsinki, Väinö Tanner, som besøkte Petsamo flere somrer på 1920-tallet som statsgeolog for å lete etter nikkelmalm med skoltesamiske guider. Arkivet finnes på Tromsø museum – Universitetsmuseet.

Bedre muligheter
Hva kan vi tenke om dette dokumentet? Det at skoltesamene krevde muligheter for utdanning, som flere andre samer i mellomkrigstidas Finland, er ikke et ukjent fenomen for historikerne. Selv om det innebar at de måtte endre språk. Argumentene gikk for det meste på å gi barn bedre muligheter til å takle finsk tilstedeværelse, samfunn og modernisering. Skoltesamene var en liten og fattig folkegruppe, og det ble argumentert for de store forskjeller mellom de mange samiske språkene og dialektene. Å tjene til livets opphold krevde at skoltesamene behersket det finske språket.
Sett i lyset av våre tiders rådende oppfatning om skoleverket som aktør for assimilasjon av samene, var dette et tegn på feil tenkemåte fra skoltenes side? Forskere i nordiske land har brukt mye tid på å forsøke å besvare det spørsmålet. Mange tolkninger er gjort i lyset av språktap som resultat. Selv om forslaget kunne føre til tap av språk, var skoltesamenes tenkemåte også rasjonell i sin historiske kontekst. Det kan ikke bare betraktes som en lite gjennomtenkt ytring.

Underdanig og krevende
Skoltene tar en bemerkelsesverdig posisjon i teksten. De ber underdanig, men samtidig aktivt om en skole. Det var et krav som hadde som mål å etablere en kultursensitiv, til og med kulturbevarende institutt. Skoltene hadde ikke sikker skoletilgang i Petsamo på den tiden, så noe måtte gjøres. Selv om de enkelte underdanige ytringene beviser deres posisjon som undersått, agerer skoltesamene her ut fra sin posisjon som borger. En borger som prøver å løse det nye kulturproblemet. Den finske tilstedeværelsen i det gamle siida-området satte de gamle tilpasningsformene under hardt press. Skoltene måtte søke jobb utenfor, og mest som midlertidig arbeidskraft. Utdanning skulle sikre framgang, kanskje til og med bedre mulighetene for fremtiden.

Misnøye med undervisningen
Den skoltesamiske strategien ser ut til å sikte i to retninger: garantere barn ferdigheter i det finske samfunnet, men ikke nødvendigvis bare på finske premisser. Det var samtidig et krav om å ha et skoltevennlig læringsmiljø som skulle tjene som beskyttelse av skoltesamisk kultur. En kultur som ikke skulle kastes vekk ved å lære seg et nytt språk og nye skikker. For å trekke en sikker konklusjon trenger vi å vite hva som skulle være undervisningsspråket, men det kommer ikke frem i kilden.
Henvendelsen fra skoltesamene i 1928 er et eksempel på at de strategisk brukte de mulighetene, som kom i kjølvannet av den finske innlemmelsen i 1920. I tillegg, skoltesamene så potensialet for å utvide de institusjonelle strukturene og ressursene på skoltesamiske premisser. Det kan også bevise den skoltesamiske misnøyen med det finske nasjonalistisk innholdet i undervisningen. Den kan ha blitt opplevd som fremmed av de nye borgerne av Finland.