Larmen i fuglefjell var som musikk i mine ører. Nå stilner det.

Av Rob Barrett, professor ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet

Under et kort opphold i Tromsø for nesten 50 år siden var jeg heldig nok til å være med min blivende veileder og mentor Einar Brun på et to-ukers langt tokt langs finnmarkskysten. Her oppsøkte vi noen av de store fuglefjellene Loppa, Hjelmsøy og Gjesværstappan. Som et ledd i Bruns overvåkning av den norske sjøfuglbestanden, skulle fuglene registreres og telles. Han var også i gang med å etablere en overvåkning av dyre- og plantelivet på havbunnen langs en rekke dykkestasjoner der avmerkede lokaliteter skulle fotograferes med flere års mellomrom. For en start på en lang karriere som sjøfuglforsker! For å ikke snakke om for en måte å tilegne seg nord-norske (u)vaner. FF Asterias var en 70 fots konvertert fiskebåt med et mannskap på fem fiskere som gjorde så godt de kunne med å lære meg norsk. At Brun forbød meg å gjenta et eneste ord av det som jeg hadde lært da vi kom på land er en annen sak!

Inntrykkene fra turen var mange, ikke minst på grunn av blikkstille hav og midnattsol hver eneste dag. Og overnattinger ved kai på eksotiske småsteder langs leia. Men også på grunn av det overveldende livet som møtte oss da vi nærmet oss de store krykkjebergene. Jeg kjente arten fra min barndom i Wales, men hadde aldri opplevd å gå i land under et fjell med titusener av reir og titusener av fugl i luften over oss – lukten, lyden og synet var nærmest ubeskrivelige. Da jeg kom tilbake til Norge tre år senere, og ble ansatt som teknisk assistent ved Tromsø Museum i 1972, tilbrakte jeg min første feltsesong også under et krykkjefjell  – denne gangen på Vedøy, på Røst. Jeg husker godt de første nettene. Ikke bare på grunn av det manglende mørket, men enda mere fordi jeg trodde at jeg aldri skulle kunne sove på grunn av krykkjenes skriking non-stop. 

Noen år senere var jeg i Syltefjordstauran. Der var krykkjebestanden anslått til rundt 150 000 par og hekket på alle de tilgjengelige fjellhyllene langs den 3 kilometer lange og 200 meter høye fjellsida. For et syn! For et skrål! Nå er disse fjellene nesten helt stille. Det gjelder ikke bare Vedøya og Syltefjord, men også de fleste krykkjefjellene langs kysten. I løpet av de siste 30-40 årene har krykkjebestanden gått kraftig tilbake, og mange kolonier er nå forlatt. Tilbakegangen er på 80% og så alvorlig at arten er nå beskrevet som sterkt truet i den norske rødlisten.

For meg er dette ekstra ille fordi krykkje er den sjøfuglarten som jeg først ble godt kjent med gjennom fire års arbeid med mitt hovedfag. Det var på Hekkingen, like utenfor Tromsø hvor jeg tilbragte fire somre i et lite krykkjefjell på yttersiden av øya. På Hekkingen bodde jeg som gjest på fyret sammen med fyrvokterne. Som med mannskapet på Asteriasvar fyrvokterne også tidligere fiskere, og lærte de meg en masse om livet langs kysten og på havet. At jeg fem år senere skulle møte en av dem igjen som fyrmester og husvert på Hornøya var en gledelig start på 30+ års forskning ved Norges østligste punkt.

Som dere forstår, krykkje har jeg et nært forhold til. En delikat liten måse. Veier kun 300 gram, men har et forholdsvis stort vingespenn som holder den i luften for en billig penge. Lite energi går til flukt, og å trekke opp til Spitsbergen og frem og tilbake over Nordatlanteren hver høst og vår er ingen sak. Litt hissig er den i oppgjør med naboene, men ingen aggresjon vises mot oss som håndtere dem. Jo, én gang husker jeg, var den en hannfugl som fløy rundt og rundt og nappet meg på skulderen hver gang jeg stod i stigen ved reiret. De øvrige flagret på avstand og kjeftet. Andre var såpass tillitsfulle at jeg kunne ta et egg eller en unge til måling og veiing uten at de forlot reiret.

Hvor er krykkjene blitt av? Hvorfor ble en økning i bestanden i 60- og 70-tallet snudd plutselig til en nedgang og fare for utryddelse? Hvorfor ble min optimisme snudde til pessimisme? Et tusendollarspørsmål. Nei, et titusendollarspørsmål som vi prøver fortvilt å svare på. Gjennom det store samarbeidsprogrammet SEAPOP overvåker forskere flere detaljer i krykkjenes ve og vel. Dette foregår i flere kolonier, fra Runde i sør til Spitsbergen i nord. Det telles, ringmerkes, måles og veies, og næringsprøver samles inn. Trekkveiene avsløres og utveksling av fugl koloniene imellom avdekkes. Trusselbildet er sammensatt. Næringstilgangen svikter, havklimaet endres, forstyrrelser og predasjon i fuglefjellet tiltar. Krykkje dykker ikke og henter maten til havets overflate. Menyen er dermed begrenset til det som drives opp til overflaten av større fisk eller havstrømmene. Hvis disse svikter, ingen mat til krykkjene. Brå endringer i havtemperaturen viser seg å ha negative følger for bestanden, og vi har registrert en til dels stor økning i tap av egg og unger til ravn og stormåser. 

Det er mulig at det er det siste som enkelte krykkje prøver å unngå ved å flytte inn til byene. Kanskje de føler seg mer beskyttet her. For et par-tre år siden dukket de opp i veggene på et supermarked i Tromsø hvor cirka 20 par fikk hekke i fred i et par år. Dessverre ble det for mye for eieren og naboene, og hindringer ble lagt i veien i fjor. Likevel klarte 2-3 par å føre slekten videre! Et par glupe kolleger i NINA har nylig fått tillatelse og midler til å bygge et kunstig krykkjefjell ytterst på moloen i Tromsø havn. Det har jeg tro på. Der vil de i hvert fall ikke forstyrre nattesøvn hos byens innbyggere. Det tok ikke mange år før mange hundre par etablerte seg på en nylig utsprengt fjellside midt i LNG-anlegget på Melkøya, så en koloni på sørsjeteen i Tromsø er slettes ikke utenkelig. Kanskje får jeg mulighet til å avslutte yrkeskarrieren med litt «armchair» forskning midt i sentrum!

Se, les og hør mer om krykkje på www.seapop.no og https://www.nrk.no/video/emne/krykkje