Tromsøpalmen: pest- eller pusleplante?

Av Torbjørn Alm, botaniker, Tromsø Museum – Universitetsmuseet (Foto på forsiden: Adnan Icagic, Tromsø Museum - Universitetsmuseet)

Hagebruk, skogbruk og handel har flyttet tusenvis av plante- og dyrearter over lange avstander. Det kan skje ved rene tilfeldigheter, ved at ”blindpassasjerer” sniker seg med i lasten, men minst like ofte skjer innførselen med viten og vilje.

Dessverre er det ikke alltid resultatet blir helt som man har tenkt seg. Tromsøpalmen er et godt eksempel på det. Sammen med flere andre arter i slekten Heracleum ble den innført til Europa tidlig på 1800-tallet.

Tromsøpalmen. (Foto: (Adnan Icagig))
Tromsøpalmen. (Foto: (Adnan Icagig))

”Vår” art kom trolig til Nord-Norge på 1830-tallet. I utgangspunktet var den tenkt som prydplante, men allerede på slutten av 1800-tallet var folk klar over at den trivdes rent for godt, og spredte seg både i og utenfor hagene. I så måte bekrefter tromsøpalmen en gammel tommelfinger-regel: det tar rundt femti år fra en art blir innført til den har tilpasset seg de lokale forholdene, og virkelig begynner å spre seg.

Datidens hageeiere kunne likevel knapt forestille seg situasjonen i dag, hvor tromsøpalmer er vanlige i bebodde strøk langs hele norskekysten fra Trøndelag til Nord-Troms, med utposter i Finnmark. Ikke bare er den mange steder, men det er mange av dem – og det blir stadig flere. ”Palmen” har rett og slett utviklet seg til et problem. På samme vis som mange andre pestplanter, er den så stor og dominerende at den tar helt overhånd, og trenger ut de lokale artene.

På verdensbasis er innførte planter og dyr en av de aller største truslene mot det biologiske mangfoldet. Lokale arter går til grunne, og blir erstattet av masseforekomster av innførte arter.

Det er forresten ikke bare hageeierne som har fått problemer med tromsøpalmen. Det gjelder i høy grad også botanikerne, som i årevis har lurt på hva det egentlig er. Den slekten den hører til, har noe slikt som åtti arter, og ingen av dem er helt lik vår tromsøpalme. Det er først nylig at genetiske undersøkelser har vist at tromsøpalmen hører hjemme i Heracleum persiscum, en art som har hovedtyngden av sin utbredelse i Iran, med noen forekomster i naboland som Irak og Tyrkia.

Har vi lært noe av dette? Tilsynelatende fint lite. Norge har lenge hatt strenge regler når det gjelder import av dyr. Du får ikke lov til å ha tigre i hagen, siden alle skjønner at de kan rømme, uansett hvor gode gjerder du har. Enda vil tigre neppe overleve i norsk natur (det måtte i så fall være det slaget som lever i Sibir), men mange andre dyr kan gjøre det – slik f. eks. minken er blitt et stort problem.

Kunnskapen eller forståelsen er ikke fullt så stor for plantenes del. De står tilsynelatende i ro der de ble plantet, og da kan de jo ikke utgjøre noen fare, eller rømme. I virkeligheten betyr gjerdet rundt hagen ingenting for plantene. De har ikke øyne, og ser ikke gjerdet i det hele – og uansett ville de lett rømme både over og under det, som frø og frukter, eller med underjordiske utløpere.

Den norske floraen omfatter allerede et tusentallig innslag av innførte karplantearter, og det blir stadig flere av dem, både på rømmen og på svartelista. Den siste er en fortegnelse over anerkjente pestplanter – arter som er ute av kontroll, og gjør skade på norsk natur.

Så langt har mottiltakene vært få og små. Det må kraftigere lut til. I dag er det i all hovedsak fritt frem for hvem som helst å importere og dyrke hva som helst av planter, og jo fortere regelverket blir omtrent det samme som for dyr, jo bedre. I andre land er det for lengst forbudt å dyrke en lang rekke pestplanter, inkludert tromsøpalme og andre Heracleum-arter. I Storbritannia er det ikke lenger mulig å selge hus med japanslirekne i hagen – arten er totaltforbudt, og siden den kan spire fra små fragmenter, må hele hagen spas opp og jordsmonnet varmebehandles for å bli kvitt den. Det koster et sekssifret beløp, og i verste fall må prosessen gjentas. Usikre, men svære utgifter av dette slaget er ingen huskjøper interessert i å påta seg.

Her i landet har man ikke drevet det lenger enn til noen nokså vage tilrådinger om å la være å dyrke pestplanter, og det monner ikke stort. Jo lenger man venter med å gripe tak i problemet, jo dyrere blir det. I Storbritannia er kostnaden ved å bekjempe kjempespringfrø, en annen innført pestplante, beregnet til over en milliard kroner – for denne ene arten, som bare er en av hundrevis av pestplanter hagefolket har sluppet løs.

Botanikerne har noe de kaller pusleplanter – små, uanseelige planter som gjerne vokser på slake mudderstrender.  Ironisk nok kan selv tromsøpalmen regnes som en pusleplante sammenlignet med en pestplante staten faktisk betaler for å spre i norsk natur, nemlig sitkagran. Den stammer fra Nord-Amerika, og bekrefter til fulle det gamle ordtaket om at ”alt er stort i Amerika”. Folk innbiller seg kanskje at sitkagran bare er en gran som andre graner, men det er fordi de aldri har sett en fullvoksen sitkagran. Selv de største eksemplarene av vår hjemlige gran blir små busker i sammenligning. En fullvoksen sitkagran kan bli seksti meter høy, og stammen er så tykk at du kan hule ut en anstendig bolig i den.

Man blir liten i forhold til sitkagran i Oregon. U.S.A. (Foto: Heini & Teppo Räma.)
Man blir liten i forhold til sitkagran i Oregon. U.S.A. (Foto: Heini & Teppo Räma.)

Sitkagran sprer seg nå uhemmet i Norge, og det er skogbrukets skyld. Den trives rent for godt i den norske kystnaturen, hvor den ødelegger lyngheier og andre verdifulle naturområder. Den samme staten som støtter skogbrukets utplanting av sitkagran, må bruke stadig mer penger på å bekjempe sitkagran i en rekke verneområder.

Utplantingen skjer under enhver omstendighet mot bedre vitende. Botanikerne har for lengst slått fast at sitkagran er en pestplante. Den er grundig svartelistet, og på samme vis som for en rekke hageplanter, er et totalforbud mot dyrking, og utrydding av svineriet, det eneste som nytter. Disse tiltakene kommer før eller senere – fornuften vinner alltid til sist – og jo lenger man venter, jo dyrere blir det å rydde opp.

Folk flest kan begynne i det små – ser du en sitkagran utenfor et plantefelt, så gjør en innsats for det biologiske mangfoldet i Norge ved å tråkke dem i stykker, riv dem opp, knekk dem, eller fyr dem på kaffebålet. Det er dine skattepenger som misbrukes på denne statsfinansierte miljøkriminaliteten, og sitkagranene skal uansett vekk i løpet av få år.

Innlegget er endret 29.11.16

(Forsidefoto: Adnan Icagic, Tromsø Museum - Universitetsmuseet)