Filmpremiere i Kamerun og politisjefens følge

En mairuuwa og dattera i husholdet vannet skal levers til på veg gjennom boligkvarteret med i vogn vann.
En mairuuwa og dattera i husholdet vannet skal levers til på veg gjennom boligkvarteret med i vogn vann.

Endelig.  Endelig har jeg fått vise filmen min The Mairuuwas – Masters of Water her i Ngaoundéré, hvor den er tatt opp, for hovedpersonene selv og for folk i byen.  Filmopptakene ble hovedsakelig gjort i 2009 og noe i 2013. Redigering av 90 timer opptak på fransk, fulani, mbom og gbaya har vært krevende.

Heldigvis har vi hatt kvotestudenter fra Kamerun, etablert gjennom langvarig universitetssamarbeid mellom universitetet her i Ngaoundéré og det hjemme i Tromsø, som har kunnet hjelpe meg i prosessen. Kamerunpremieren av filmen skjedde under femte årgang av  Festival International du Film MIXTE som ble arrangert her i byen forrige helg. Visningen gikk overhodet ikke helt slik jeg hadde tenkt meg.

En mairuuwa har levert noen kanner vann i et hushold. Trillevogna venter på utsiden.
En mairuuwa har levert noen kanner vann i et hushold. Trillevogna venter på utsiden.

Les Mairuuwas – Masters of Water

Filmen et nærportrett av hverdagslivet til migranter  som kommer fra særdeles vanskelige levekår i Den sentralafrikanske republikk (SAR) til Kamerun. Mange av dem er foreldreløse som flykter fra ekstrem fattigdom. Flere internasjonale NGO-er hevder at over 15 % av befolkningen i SAR er foreldreløse barn under 16 år.

Etter at Bozize tok makta ved kupp i 2003 har landet vært preget av borgerkriglignede tilstander, og fra 2013 har landet vært i full borgerkrig, noe som har økt tilstrømningen over grensa.

Etter at Kamerun innførte skatt på vann er det mange hushold som ikke har råd til å ha innlagt vann. Vannposter blir til arbeidsplasser for migranter. Filmen skildrer et miljø på et gatehjørne hvor unge menn jobber med å trille vann fra vannposten til husholdene i et muslimsk boligkvarter. Vi følger fire av de tusenvis av unge som årlig kommer hit til Ngaoundere fra Niger, Tsjad, Den sentralafrikanske republikk og fra de nordlige provinsene i Kamerun, for å finne seg et levebrød. 

Koko, den yngste av de fire, forsøker å få seg et krypinn etter å ha bodd flere år på gata. Uncle, den eldste av dem (derfor dette kallenavnet), ønsker at sønnen skal flytte sammen med han etter at ei prestefrue har tatt vare på sønnen i flere vanskelige år. Abel er den som har jobbet som vanntriller lengst. Etter 15 år som «slave» føler han nå sterkt på stigmaet med dette livet. Han vil noe annet! Hele arbeidsmiljøet troverdighet trues når en av dem, Bashirou arresteres etter å ha vært involvert i knivstikking.

Tilbakemeldinger fra guttene

Mye har skjedd siden opptakene ble gjort. Abel, ble hentet hjem til SAR av mora og en onkel, da faren hans døde og de skjønte at han ikke fikk skikk på livet sitt her i byen. Like etter at han dro blusset borgerkrigen opp i SAR. Vi har ikke hørt noe fra han siden.

Koko, den energiske unggutten, er forsvunnet. Livet ble for problematisk her i Ngaoundéré. Han klarte ikke å betale tilbake gjeld. Mye penger forsvant på rusmidler. Han har dratt videre ett eller annet sted. Ingen av hans tidligere venner og kollegaer vet hvor han er. 

Uncle og Elie koser seg under ei visning av filmen Les Mairuuwas.
Uncle og Elie koser seg under ei visning av filmen Les Mairuuwas.

Vi har hatt flere visninger rundt små TV-skjermer i kvarteret. Gamle og nye mairuuwas (det er de som kalles «de som mestrer vannet») strømmer til. Det er befriende å være tilstede under disse visningene. De flirer hjertelig når Uncle forteller om hvordan han sliter med å betale skolepengene til sønnen, når Koko krangler så busta fyker over ei vannkanne som er forsvunnet og når Bashirou beskjemmet må meddele av handvogna at han ikke har klart å tjent inn dagsleia når han leverer den tilbake for kvelden. 

De flirer overbærende når Koko sitter ved sanddungen og tegner sitt ’drømme værelse’ tidlig en morgen, etter at han har pakket bort stråmatta han sover på verandaen til et skredderverksted. Og latteren tar nesten ikke slutt i scenen der det kommer fram at kjæresten til Uncle slår han. De av guttene som har tilgang på TV, sier at de ser «filmen vår» i hver eneste pause de har i løpet av dagen. Mest av alt uttrykker de stolthet, over filmen vi har lagd. Jeg liker det eierskapet de uttrykker, flere formulerer seg omtrent slik: «Med filmen vår har vi en suvenir for livet.»

Filmteamet. Trond Waage i oransje bukser. Nede til venstre Adamou Amadou, tidligere student ved visuelle kulturstudier ved UiT, antropolog og lydmann i produksjonen. Adamou er fra Ngaoundéré. Alle de andre på bildet kjemper daglig om jobben med å trille vann i boligkvarteret.
Filmteamet. Trond Waage i oransje bukser. Nede til venstre Adamou Amadou, tidligere student ved visuelle kulturstudier ved UiT, antropolog og lydmann i produksjonen. Adamou er fra Ngaoundéré. Alle de andre på bildet kjemper daglig om jobben med å trille vann i boligkvarteret.

Etter det fornøyde smilet, ramser de gjerne opp alle de kjenner, som var rundt oss i miljøet da vi filmet, som nå er døde og som ikke har noen minner etter seg!

Det er et brutalt og rått miljø. Hvor det er de sterkeste, de pliktoppfyllende og de som unngår sykdom som klarer seg. Selv om mange personer er forsvunnet er det lite som har forandret seg med livet slik det leves her, på disse årene som har gått siden jeg gjorde opptakene. Livene står på mange måter i vent.

De jobber 12-timers dager, men klarer ikke å spare seg opp til å få seg sitt eget krypinn, betale brudepris for å gifte seg osv. Den eldste i miljøet, møtte jeg da jeg kom til Kamerun første gang i 1995, han har nå passert 50 år, er fremdeles ugift vanntriller som ikke noe fast sted å bo.  Alle sier at: «Matieu begynner å bli sliten.»

Premieren

Telefonen min sto ikke den dagen filmen skulle vises. Jeg hadde sendt ut sms-invitasjoner til hele telefonlista. «Alle» 210 ringte for å formelt bekrefte eller avkrefte! I tillegg kom det noen overraskende telefoner fra offisielt hold. Sekretæren for politisjefen i provinsen ringte. Han annonserte politisjefen med følge sin ankomst. Med krav om protokoll. Det betyr reserverte stoler og at gjerdet som var satt opp rundt området (en utekino) måtte kunne flyttes på slik at bilen hans kunne kjøres inn på området.

Filmfestivalen var av den uformelle typen. Lerretet sto ved serveringsstedet til Les Brasseries du Cameroun. Når det ikke var filmvisning serverte de øl etter «happy hour»-modellen med leker for barnefamilier. Her måtte det forhandles med festivalledelsen og bryggeriet.

Filmvisningen har startet.
Filmvisningen har startet.

Politisjefens ankomst økte spenningsnivået i kroppen fram mot forestillingen. Først fordi Kamerun er beryktet for sin etterretning. Dernest fordi de miljøene jeg har forsket på, som representerer en type mobilitet som «bestandig» har eksitert i denne regionen har fått ny interesse av sikkerhetsmyndighetene. Borgerkrigen i SAR (som er bestialsk i sin form) og terroren fra Boko Haram har ført til et helt nytt, og nødvendig, sikkerhetsregime i regionen.

Ville «mine» informanter utsettes for fare? Et stort antall folk er sendt ut av landet.  Mitt forskningsopphold er klarert av universitetet her, ikke av sikkerhetstjenesten, det jeg vet. Filmen kan leses som en kritikk av statens evne til å ta vare på folk som kommer hit, korrupsjon, politiets rolle osv. Hva om han ikke likte det jeg snuste rundt i? 

Visningen startet. Politisjefens sekretær plasserte meg ved hans kone, for at jeg skulle kunne svare på hennes spørsmål. Hun virket interessert. Nok utdannet ved et fransk universitets. Hun takket meg pent for filmen.

Guttene ble møtt med stor applaus etterpå. De sa at det å trille vann er en viktig jobb og at de veldig gjerne ville være med på å lage flere filmer.

Uncle og Trond Waage blir introdusert etter filmvisning. God stemning.
Uncle og Trond Waage blir introdusert etter filmvisning. God stemning.

Da vi dro tilbake til kvarteret. Var flere av dem overveldet over at så mange fra byen hadde sett dem. De var oppglødde på en måte jeg aldri har sett før. Men Uncle sa han var flau over at han fremdeles bodde i det slitne «huset». Elie sa at du bor der i en periode, nå må vi alle komme oss videre!

Politisjefen

Dagen etter ringte politisjefen. Upps. Igjen ble jeg engstelig. Hva er dette? Jeg vet om flere vestlige kollegaer som har tidligere hatt et særdeles ublitt møte med personer i hans stilling.

Han og kona hadde diskutert filmen. Han ville vite mer om mitt arbeid. Jeg gav han en kopi av filmen og to artikler jeg har skrevet om miljøet. Og derigjennom forklarte jeg han hva jeg var opptatt med krigen i Den sentralafrikanske republikk, Boko Haram. 

Helt uoppfordret la han ut om hvor vanskelig situasjonen er for Nord-Kamerun, om det kompliserte etterretningsarbeidet, om alle utfordringene med alle de titusenvis av papirløse personene som er i regionen og ikke minst om alle farene slik han så det med etterretningsøyne. Jeg fikk informasjoner om temaer jeg ikke ville drømt å spørre en person i hans stilling om.

Puuh! Det var en lettet antropolog som forlot politistasjonen.

Forskning som en pågående dialog

Etter at pulsen hadde senket seg skjønte jeg at, visjonen vi på Visuelle Kulturstudier i Tromsø har jobbet med i årevis, også i dette, litt svette møtet, ble bekreftet. Visjonen handler om å engasjere seg i folks liv. Til det bruker vi film som metode. Folk, alle steder, har forståelse for hva film er.

Folk skjønner hva vi vil når vi vil filme deler av deres hverdagsliv. De er selv med å forme filmen, gjennom måten de presenterer seg på, gjennom grensesetting og sine valg i møte med filmskaperen og hans interesser. Det er en kontinuerlig forhandling om hva som er viktig og hvorfor. Film er et kraftfullt medium. Og det å lage film, handler om dialog mellom de personer som til enhver tid er foran og bak kamera.

Dette gjør at forskning med film som metode bidrar til en type samarbeid som engasjerer informantene og ikke minst er engasjerende for forskeren! Engasjement synligjør vilje og ønsker. Heri ligger verdier og normer for fellesskap. Grunnleggende sosiologisk eller antropologisk teori handler nettopp om å analysere aktørers opptreden i sosiale situasjoner. Antropologisk film er analyse av en serie sosiale situasjoner satt inn i et filmnarrativ. 

Dialogen fortsetter i møte med de ulike publikum den vises for.  Tilbakemeldingene er forskjellige om jeg viser den for venner hjemme i Tromsø, forskere på visuell kultur i Stockholm, migrasjonsforskere i Singapore, afrikanister i Nederland eller Trondheim. I Frankrike ser de igjen helt andre ting. Og hele vegen lærer jeg som har lagd fortellingen noe nytt.

Visningen her i Ngaoundéré tok en litt uforutsett veg, men et langt skritt i retning av nye forståelser.

Powered by Labrador CMS