Radio Pèrè – kulturell bevissthet i kampen mot undertrykkelse

Soumou Boukar journalist på pèrè-språket gjør seg klar til dagens arbeidsøkt i landsbyen Gadjewan på Pèrèsletta i Nord-Kamerun.  (Foto: Trond Waage)
Soumou Boukar journalist på pèrè-språket gjør seg klar til dagens arbeidsøkt i landsbyen Gadjewan på Pèrèsletta i Nord-Kamerun. (Foto: Trond Waage)

Hvordan kan et folk som lenge har levd med massiv kulturell undertrykking frigjøre seg? Hva er prosessene som skal til for å vitalisere tradisjoner? Hvordan kan media spille en rolle i en slik sammenheng?

Det er noen av spørsmålene jeg forsøker å belyse gjennom i en ny dokumentarfilm, Le monde n’a pas change (Verden har ikke forandret seg), som følger pioneren blant journalister fra pèrè-folket i Kamerun

Bakgrunn

Pèrè-folket er ei lita etnisk gruppe som har sitt kjerneområde delt av grensa mellom Nigeria og Kamerun. Fra gammelt av har dette matrilineære folket dyrket jorda og drevet med jakt. De har hatt en flat politisk organisering med sannsigere, regnmakere og de som kjenner krafta til fetisjene som de med særlig innflytelse i lokalsamfunnene.

Tidlig på 1800-tallet kom fulanifolket til regionen med jihad, og de etablerte sultanater. Pèrèene ble gjort til slaver av to ulike sultanater. Det antas at over 80 prosent av pèrène nå kaller seg for muslimer.

Med kolonialiseringen innførte de franske styresmaktene landsbysjefer, et hierarki  ble påtvunget dette egalitære folket, for at kolonisatorene enklere kunne kreve inn skatter. Så kom franske og etter hvert norske misjonærer til området, med kriker, skoler og sykestuer. 

Norske misjonærer startet et alfabetiseringsprosjekt med flere utgivelser (av pamfletter) på pèrè. På 1980 tallet fikk de første pèrène utdannelse, samtidig startet den raske urbaniseringen i Nord-Kamerun.

Da jeg gjorde feltarbeid for min doktorgrad i 1998 fulgte jeg nært noen pèrèr i byen Ngaoundéré, nærmeste storbyen til Pèrèsletta. Den jeg ble best kjent med var Soumou Boukar, en av de første pèrène som fikk utdannelse på gymnasnivå.

Han ble den første journalisten på pèrè-språket, ved regionalkontoret til den statlige almen-kringkasteren CRTV. Han glødet for pèrèenes kultur og for at pèrène skal kvitte seg med et dypt følt stigma.

I 2009 var jeg tilbake i Ngaoundéré.  Soumou hadde nå etablert en liten pèrè-redaksjon på tre personer, som hadde daglige sendinger om aktuelt pèrè-stoff.

Klargjøring før sending i CRTV-studio i Ngaoundéré, Adamaoua-provinsens hovedstad i Nord-Kamerun. (Foto: Trond Waage)
Klargjøring før sending i CRTV-studio i Ngaoundéré, Adamaoua-provinsens hovedstad i Nord-Kamerun. (Foto: Trond Waage)

Redaksjonen dekker temaer knyttet til pèrè-folkets mange utfordringer som en liten marginal befolkningsgruppe med lavt utdanningsnivå og nesten uten innflytelse i regional og nasjonal politikkutforming. I redaksjonen er bevisstheten stor på spørsmål knyttet til tradisjon og spørsmål om kulturell identitet, de lager programmer om slaveriet, om forholdet mellom tradisjonell kunnskap, om fetisjer og skolemedisin,  de samler inn tradisjoner i form av musikk, dans, eventyr, myter osv. 

I særstilling står diskusjonen om tradisjonenes forhold til islam. Redaksjonen har også mange sendinger som handler om å informere om ulike forhold regional og nasjonal karakter, alt fra å informere hva den internasjonale kvinnedagen er, til informasjon om vaksineprogram, farer for skogbrann, moderne dyrkningsteknikker og betydningen av utdanning. 

To ganger i uka har de innringningsprogram hvor dagsaktuelle problemstillinger diskuteres. Redaksjonen er et viktig bindeledd mellom staten og pèrèene, mellom by og land, mellom islam og kristendom, mellom «tradisjon» og det «moderne».

I samarbeid med redaksjonens journalister utviklet jeg et filmskript om radioredaksjonens arbeid. Over flere måneder i fulgte jeg deres arbeid, gjennom diskusjoner om hvilke saker de skulle lage, jeg fulgte dem på reportasje reiser, både i byen og i flere landsbyer, i deres diskusjoner om vurderinger av hvordan redigere materialet sammen og i de ulike innringningsprogrammene.  I det 50 timer store materialet er det flere timer med eventyr og dans.

Vi lagde en DVD med flere av dansene og eventyrene til fri mangfoldiggjørelse. DVD-en er kopiert i flere hundre eksemplarer og sirkulerer nå i mange pèrè-hushold i Ngaoundéré. Mandag fikk jeg vite av en doktorgradsstudent i historie som skriver om immateriell kultur blant pèrèene, at flere av de dansene jeg filmet i 2009, nok er det eneste audiovisuelle materialet med disse dansene. De danses ikke lenger.

Soumou Boukar gjør opptak av dansen fon i Djalti på Pèrèsletta i april 2009. (Foto: Trond Waage)
Soumou Boukar gjør opptak av dansen fon i Djalti på Pèrèsletta i april 2009. (Foto: Trond Waage)

En av oppgavene mine dette året har vært å ferdigstille filmen om Soumou og radioredaksjonen på pèrè-språket under oppholdet mitt her i Kamerun.

Tragiske omstendigheter gjorde at Soumou døde 25. august i år. Reaksjonene lokalt har vært opprivende. Hans sterke posisjon som kulturformidler og kunnskapsbærer har blitt vektlagt av mange.

Le Monde n’a pas change

Filmteamet på besøk hos sannsigeren og fetisjøren Kanou Sangabou. (Foto: Trond Waage)
Filmteamet på besøk hos sannsigeren og fetisjøren Kanou Sangabou. (Foto: Trond Waage)

Filmen har fått tittelen Verden har ikke forandret seg og er nå på det nærmeste ferdigredigert. Jeg har begynt å vise den for ulike publikum her i Kamerun.

Filmen starter med at journalisten møter en gammel vis mann, som sier at verden ikke har forandret seg, det er vi som forandrer verden, det er våre valg.

Vi møter en muslimsk lærd pèrè som forteller om hvorfor tradisjoner må legges til side når vi har valgt å støtte oss til islam. Presten på sin side forteller om ei lang gjerning i ensomhet med spørsmål om hvordan utforme en kristendom for pèrèene. Filmen tar oss videre til landsbyfest, med dans og eventyr.

En sannsiger/helbreder forteller med forakt at ungdom i dag ikke vil la seg initiere og han formelig håner de muslimske pèrèr som fornekter sin pèrè-identitet,  men som kommer til han i smug for hjelp og råd. 

Slaveri

Slaveri ble først formelt avskaffet i Nord-Kamerun i 1967. Norsk misjon hadde en viktig rolle i det arbeidet.

Presten forteller at han var slave hos sultanen i sin barndom. Ei kvinne vi møter har vært slave/konkubine i 44 år. Hun forteller om at hun nok kunne ha kommet ut av palasset noen år tidligere, men at hun ble truet med at det ville skade familien hennes.

Soumou Boukar etter intervjuet med Doudou, som har vært slave og konkubine hos sultanen i 44 år.  (Foto: Trond Waage)
Soumou Boukar etter intervjuet med Doudou, som har vært slave og konkubine hos sultanen i 44 år. (Foto: Trond Waage)

Det er Safiathou, den kvinnelige journalisten som redigerer sammen opptakene om slaveri. Hun sier at dette ikke kunne skje henne, for denne tida er forbi. Folk skjønner det ikke er en ære å være en del av sultanens hoff og  jenter i dag vil ikke, fordi de har tatt utdannelse.

Så forteller hun at når den nye sultanen tvang flere pèrèjenter inn i palasset sitt, så stakk de av!

Det som overrasker

Når jeg nå har vist filmen til flere publikum her (journalister på ulike etniske språk, universitetsstudenter og kulturorganisasjonen for pèrè-studentene) er noe av det som overrasker meg mest, at ingen reagerer på denne informasjonen, om at sultaner fremdeles forsøker å tilrøve seg jenter til palassene sine.

Etter flere hundre år med undertrykkelse og kulturell assimilering er det fremdeles vanskelig å protestere mot «herrefolket». 

Som den vise gamle sannsigeren sier: «Verden har ikke forandret seg. Det er vi som må forandre verden».  

Scenen med Mallam Oussoumanou på veggen, under visningen av filmen for pèrè-studentenes kulturorganisasjon sist helg. (Foto: Trond Waage)
Scenen med Mallam Oussoumanou på veggen, under visningen av filmen for pèrè-studentenes kulturorganisasjon sist helg. (Foto: Trond Waage)

Powered by Labrador CMS