«Vi har vært så heldige»

  (Foto: Trond Waage)
(Foto: Trond Waage)

«Vi har vært så heldige», sier Claudia, den unge mora som sitter med sin nyfødte unge foran meg. Guttungen, kledd i rosa, ble født for fem timer siden, her på gulvet vi sitter. Den nybakte mora ser uforskammet kvikk ut.

«Ja han ser vellfødd og fin ut», sier jeg. Tar neon bilder og smiler til henne. Joda sier mora. Men hennes tanker er andre steder. Hun forholder seg til meg, en hvit mann, som for en liten time kom inn i jordhytta hennes og presenterte seg som forsker på migrasjon i det sentrale Afrika, og som forsøker å finne ut av hvordan de tusenvis av flyktninger fra Den sentralafrikanske republikk og fra Boko Harams herjinger i Nord-Kamerun, som har kommet hit til Ngaoundéré finner seg til rette her.  

Caludia forteller at for seks måneder siden ble landsbyen hun, mannen og dattera på tre år bodde i, angrepet av rebeller. Hun vet ikke om det var Sellaka eller Anti-Bellaka. «C’est le meme, non?» spør hun. «Det er det samme, ikke sant?»

I hytta sitter det sju–åtte andre voksne og nesten like mange unger fra samme regionen nord i Den sentralafrikanske republikk, som alle har opplevd at landsbyen deres har blitt angrepet av rebeller.

Ingen av dem vet hvilken av partene i det forferdelige borgerkrigen, som har rast siden 2013, som har angrepet dem. Er det rebellene Séléka som støttes av den forrige presidenten Michel Djotodia, eller er det Anti-Bellaka, gruppen til François Bozizé, presidenten som Djotodia kuppet i 2013?

«Landsbyen vår ble raidet.» Det er det som betyr noe. Fire pickuper med bevæpnede menn kom kjørende inn i landsbyen, de satte fyr på husene av gresstak og jordvegger, de stjal i butikken, de stjal alle dyr de kom over – kveg, geiter og høns. De stjal fem motorsykler og drepte alle som ikke klarte å rømme. Hvor mange som døde den dagen vet hun ikke. 

Folk bare løp. Claudia tok dattera og sprang inn i skogen, i retning der foreldrene hennes bor. Mannen var på åkeren da rebellene kom. Han forsøkte å nærme seg landsbyen da det stilnet, men opprørerne var der fremdeles. Han visste at mange var døde. Neste morgen stakk han også, mot Toboro, byen som ligger like over grensa til Kamerun. I seks dager gikk han på jegerstier, før han kom fram. I Toboro jobbet han i tre uker på en åker for å tjene penger nok for å komme til Ngaoundéré, her i Nord-Kamerun. 

Claudia fant ikke foreldrene sine i live, de var også drept. Hun levde i skjult i skogen i nærheten av foreldrenes manjok-åker i flere uker, før hun også tok veein gjennom skogen. Når hun og dattera kom til Toboro, «var vi sultne», sier hun med spak stemme. I Toboro fant hun seg arbeid og hun fikk den gode nyheten om at folk hadde sett mannen hennes. Da skjønte hun at han var i live og at han hadde dratt til Ngaoundéré. Når hun etter noen uker hadde tjent til bussbilletten – 120 kroner – brukte hun ei uke på å finne mannen sin. 

«Vi har vært så heldige», sier hun, og ser på sine to venninner, som også sitter her på gulvet, begge småbarnsmødre. «De vet ikke hvor mennene deres er, om de er døde eller hva». 

Laurent, Claudias mann, er stolt over å ha fått en sønn og glad for at fødselen gikk bra. Farmora til barnet var der under fødselen. Laurent har klart å spore opp mora si. Han å forsøke å dra tilbake til landsbyen for å finne familien sin for noen uker siden. I Toboro fant han mora. Hun fortalte at det fremdeles var skyting rundt landsbyen og for risikabelt å dra dit. Hun vet ikke hvor faren til Laurent er.

Laurent har ikke tid til prate lenger. Toget kommer snart fra hovedstaden,Younde. Han skal ned til togstasjonen og forsøke å tjene penger på å bære bagasje. De bor i et hus de har fått låne et hus fra en familie som er fra samme etniske gruppe som dem selv, men fra kamerunsk side av grensa.

Om ikke mange ukene er regntida over, og da kommer familien tilbake fra landsbyen sin. Da er de ferdig med årets innhøsting. Mange her har slike sesongtilpasninger. I regntida dyrker de i «vilagen», i tørketida har de småjobber i byen. Når huseieren kommer tilbake, må Laurent finne hus til seg selv, fire kvinner og fem barn.

Før Laurent går til togstasjonen sier han at jeg må gi gutten et navn. Det er et ærefullt oppdrag. Jeg blir satt helt ut. Tenker på de forholdene min første sønn kom til verden i. Det var vart og trygt. På all støtten fra familie og venner. Gutten har nå vokst opp til å bli en livskraftig sunn ung mann. Jeg drar den siste delen av historien og sier at jeg vil at sønnen deres skal hete Elias.  

Lille Elias Horo sover når jeg går ut i solskinnet.

  (Foto: Trond Waage)
(Foto: Trond Waage)

Powered by Labrador CMS