Ødeleggelsen av jordas biologiske mangfold er som om vi skulle ødelegge bøkene i et bibliotek før vi fikk lest dem.

Biologisk mangfold er evolusjonens arkiv: I dagens livsformer er informasjon om livets utvikling over flere hundre millioner år lagret. I vårt samfunn har naturen ofte verdi først og fremst som noe som kan brukes: trevirke som kan hentes ut, areal som kan brukes til beitemark, fisk som kan selges og biologiske komponenter som kan benyttes innen medisin eller industri. Men naturen har også en egenverdi: vi liker å se vakker, mangfoldig natur. En del turistattraksjoner er nettopp slike naturperler: ta f.eks. savannene i Øst-Afrika med deres rike dyreliv.

Vi må forvalte denne naturen slik at også framtidige generasjoner kan høste av dens ressurser eller nyte den – på den måten de måtte ønske å gjøre det. Vi må med andre ord forvalte naturen på en langsiktig måte. Om vi forvalter naturen på en slik måte at arter forsvinner – dør ut – fratar vi framtidige generasjoner muligheten til å bruke og glede seg over disse artene.

Sist sommer var jeg, slik jeg pleier på somrene, en tur i det sør-østlige Frankrike – nærmere bestemt i Villefranche-sur-Mer – en fin liten by med en lang, tradisjonsrik historie og et møtested for mange interessante personer. Som vanlig tok jeg en tur til Èze, en liten middelalderby som ligger 700 moh. Byen er omgitt av et rikt dyre- og planteliv – som bl.a. har gitt opphav til en meget lang tradisjon for bruk av urter, det være seg til krydder eller parfyme. Det å gå nedover fjellsiden er en opplevelse, mye grunnet et rikt biologisk mangfold: la oss håpe at dette området blir bevart slik at framtidige generasjoner kan oppleve området på samme måte – og at det ikke kommer store luksushotell i denne vakre fjellsiden. Tidligere samme uka var jeg i Alsace-området – et område med en rik vinproduksjon. Riktignok er det her mindre biologisk mangfold, men ikke desto mindre representerer vinproduksjon en av de eldste former for bruk av naturen.

For alt man vet kan det godt tenkes at det ligger en del uoppdaget nytte også i disse områdenes biologiske mangfold, for eksempel for moderne bioteknologisk industri. Det er all grunn til å anta at det ennå er mange uoppdagede muligheter for bruk av naturen, skjult for eksempel i marine områders biologiske mangfold. Det er derfor det er viktig å ikke ødelegge for framtidig bruk av denne naturen.

Naturmangfold er satt på dagsorden bl.a. gjennom markeringen av Biologimangfoldåret i 2010. Dette er viktig av mange grunner, ikke minst fordi det er naturen vi lever av: det er fra den vi – direkte eller indirekte – får vår mat og de aller fleste stoffer vi bruker i dagliglivet.

Til tross for at forskere har jobbet med å beskrive de ulike artene i naturen, er det mange arter som ennå ikke er beskrevet vitenskapelig: vi har ikke gitt de navn, og vi kjenner ei deres biologiske egenskaper, som f.eks. om de kan brukes til å framstille medisiner. Når slike, for vitenskapen, ukjente arter dør ut, forsvinner også muligheter vi mennesker kan bruke naturen på.

Evolusjonsbiologien kan hjelpe oss med å besvare hvor tilpasningsdyktige arter kan være til nye, store miljøendringer. Å forstå hvordan evolusjon foregår – ikke minst å ha en forståelse av hvor raskt arter endrer seg – er viktig for å forklare hvordan det biologiske mangfoldet har oppstått og hvor sårbart det eventuelt er for miljøendringer, ikke minst endringer vi mennesker påfører naturen (det være seg gjennom høsting eller arealbruk). Slike store og raske miljøendringer kan endre miljøet i et tempo langt raskere enn de miljøendringene som arter stort sett er i stand til å tilpasse seg.

På CEES – det senteret jeg leder – jobber forskere med bakgrunn fra en rekke fagfelt med å framskaffe kunnskap som er viktig for at vi skal kunne forvalte naturen på en mest mulig langsiktig måte. Blant annet jobber mine kollegaer Glenn-Peter Sætre og Stein Are Sæther med hvordan arter dannes og hva som skjer helt i begynnelsen av artsdannelsesprosessen; blant deres studiesystem er spurveartene vi finner i Italia og de tilgrensende områdene.

Da jeg gikk ned fra franske Èze sist sommer, gikk jeg i grenseområdet mellom gråspurven og den italienske spurven. Disse to nært beslektede artene er knyttet til menneskelig bosetting på hver sin side av Alpene. Fra genetiske studier har CEES-forskerne kunnet slå fast at disse spurvene har hatt en dramatisk økning i utbredelse og antall, parallelt med utviklingen i tid og rom fra jeger- og samlersamfunn til bofast jordbrukssamfunn (både spurvene og jordbruket har utgangspunkt i Midtøsten for ca. 10 000 år siden). Spurvene på den italienske halvøya har blitt annerledes i utseende pga. kontakt med middelhavsspurv (en tredje, noe fjernere beslektet spurveart) og pga. geografisk isolasjon fra gråspurven. Dette har skjedd svært nylig og representer en tidlig fase av artsdannelse hvor det ennå er uklart om de to spurvene er blitt, eller kommer til å bli, to ulike arter. Den italienske spurven og gråspurven møtes bare i begrenset grad, i en smal sone der hvor også menneskelig bosetting møtes over Alpene, som i det sør-østlige Frankrike – et godt stykke nord for både Èze og Villefrance og helt ned til kysten. I dag er imidlertid ikke lenger fjellene en like stor barriere: utbygging av skianlegg og hoteller har gitt fuglene nye territorier og økt kontakten mellom de to spurvene, og man finner nå hybrider mange steder i Alpene.

Arbeidet til Glenn-Peter Sætre og Stein Are Sæther er for øvrig helt parallelt til det arbeid som ekteparet Grant gjør på Galápagos med Darwin-finkene i fokus.

Det haster å få kunnskap om jordas biologiske mangfold – om ikke kan vi komme til å miste verdifulle biologiske arter uten å være klar over hva vi egentlig mister. Vi har bare så vidt begynt å lese det arkivet som det biologiske mangfold representerer – og å forstå hvordan det har endret seg, fortsatt endrer seg og vil endre seg i framtida. Ikke desto mindre behandler vi det på en meget skjødesløs måte: det er som om vi skulle ødelegge bøkene i et helt bibliotek før vi har lest dem – eller rettere sagt: før vi har lært hvordan vi skal lese dem.

En liten bemerkning til slutt: til tross for at Darwins kjente 1859-bok bærer tittelen ”Om artenes opprinnelse” gjenstår mange problem knyttet til å forstå akkurat hvordan selve artsdannelsesprosessen foregår. Dette er et av de mest aktive forskningsfeltene innen evolusjonsbiologien i dag, og det er ikke minst relevant for hvordan vi på en best mulig måte skal bevare jorda biologiske mangfold. Fredag 11.02.11 er nettopp artsdannelse tema for årets Darwin Day arrangert av CEES (se også en tidligere bloggpost om dette). Alle er hjertelig velkommen: foredragene vil alle være lett tilgjengelige for et bredt publikum samtidig som de mer spesielt interesserte også vil finne mye av interesse.